hits

Blogg

Ekstra mat og drikke kan redde liv

"Ekstra mat og drikke kan hjelpe både deg og andre", heter det i Fjellvettreglene. For millioner av mennesker er det i øyeblikket et spørsmål om liv eller død.

8 March 2017. Ngop: A nutrition officer from Care International measures a baby with moderate malnutrition in a center in Ngop, Unity state, South Sudan.
The Norwegian Refugee Council (NRC) distributed food (maize, lentils, oil and corn soya blend) for more than 7,100 people in Ngop. While Leer and Mayendit, both also in Unity state, have been recently declared in famine, Ngop is also in high risk. The food distribution is part of a Rapid Response Mission coordinated and funded by the World Food Programme (WFP) to mitigate this risk.
Photo by Albert Gonzalez Farran - NRCEt lite barn måles på et helsesenter i Ngop i Sør-Sudan. Båndet stopper på gult, det betyr at babyen er moderat underernært. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

Nigeria, Jemen og Somalia står på randen av sultkatastrofe. I deler av Sør-Sudan er katastrofen allerede en realitet. Det er nå vi kan redde mennesker fra å dø av sult. Når sultkatastrofen er erklært, er det for mange for sent. Da har hungeren allerede krevd sine første ofre.

 

Les mer om hvilke kriterier som skal møtes før matmangel defineres som sultkatastrofe. 

 

Mens vi går inn i påskehøytiden, jobber mine feltkolleger i Flyktninghjelpen i Nigeria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan på spreng for å nå frem med livreddende hjelp. Det er en kamp mot klokka. For hver dag som går blir mange av barna mer underernærte.

-Jeg vil heller bli drept av et flyangrep enn å være vitne til at barna mine langsomt dør av sult, forteller Fatima, en fembarnsmor i Jemen, til Flyktninghjelpens medarbeidere.

Jemenittiske Saaedah står sammen med barna sine Saleh (8 mnd), Muntasa (12) og Nawaf (5). Ektemannen ble drept for 10 måneder siden. De har ofte ikke nok mat å spise."Vi overlever på kaffe og brød," sier hun. Foto: Nuha Mohammed/Flyktninghjelpen

Foreldre settes på umenneskelige prøvelser. Men også mine kolleger i felt må gjøre vanskelige prioriteringer. Det er ikke nok penger til at vi kan gi alle den hjelpen de trenger.

Vil du være med å redde liv? Gå inn på våre nettsider, eller besøk andre organisasjoner som jobber i de berørte landene.

9 March 2017. Ngop: Mary Nyariakalok, from Nyadiet, collects remains of white maize during a food distribution in Ngop, Unity state, South Sudan. Mary doesn't have registration card and doesn't receive none of the food, but she wants to go back home with something to eat.
The Norwegian Refugee Council (NRC) distributed food (maize, lentils, oil and corn soya blend) for more than 7,100 people in Ngop. While Leer and Mayendit, both also in Unity state, have been recently declared in famine, Ngop is also in high risk. The food distribution is part of a Rapid Response Mission coordinated and funded by the World Food Programme (WFP) to mitigate this risk.
Photo by Albert Gonzalez Farran - NRCSørsudanske Mary Nyariakalok samler ekstra maiskorn fra bakken etter en matutdeling i landsbyen Ngop. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

"Revurder planen fortløpende"

Dagens pågående kriser er i stor grad menneskeskapte. Krig, stormaktsrivalisering og blokade har ødelagt Jemens økonomi. I det lutfattige landet har 1,2 millioner offentlig ansatte ikke fått lønn på et halvt år. Privat sektor lider under nye restriksjoner og blokkering av importvarer. Dette tipper mange familier over kanten etter at de har brukt opp de begrensede reserver de har hatt i bakhånd. Usikkerhet har forhindret familier i mange av de sultrammede områdene fra å dyrke jorda, mens fiskere ikke våger å legge ut på havet av frykt for at båten deres blir angrepet.

"Revurder planen fortløpende, og velg plan B lenge før du blir utslitt", står det i de norske Fjellvettreglene. I de områdene som er hardest rammet av sult vurderer familier i øyeblikket hvilke alternativer de har. Hvilken plan kan sikre at barna overlever?

I Somalia har allerede 440.000 mennesker lagt på flukt fra sine hjem. De vet at om de venter til sulten har tæret bort all energi er det for sent å legge på flukt. De kan ikke vente for lenge, før de forsøker å komme til et sted som gir håp. Hver dag legger tusenvis av mennesker ut på desperat vandring. De forlater solsvidde åkerlapper og utmagret og død buskap, og beveger seg mot områder der de håper de kan finne nok mat til å sikre at ikke familiemedlemmer vil lide same skjebne. Ved forrige sultkatastrofe i området mistet mer enn 260.000 mennesker livet.

"Jeg har sendt alle barna mine til slektninger, så de kan ta vare på dem," sier Farhiya. Tørken har blitt stadig verre det siste året, og i slutten av februar flyktet hun for å finne mat og vann. Foto: Nashon Tado/Flyktninghjelpen

 

"Ta hensyn til værmeldingen"

Hvor hardt krisen vil ramme denne gangen, vil være avhengig av vær og klima. To år med lite regn har ført til den verste tørken i Somalia på 20 år. Avlingene har uteblitt, eiendeler, redskaper og dyr som skulle sørge for å holde familier i live, er solgt i kampen for å overleve fra en dag til en annen. 

Familier vet at det er varslet lite nedbør også under neste regntid fra april til juni. I verste fall, om regnet uteblir, vil sultkrisen de opplever kunne utvikle seg til en katastrofe i deler av landet.

I Sør-Sudan er det ventet at den kommende regnsesongen vil gjøre rundt 60 prosent av veiene ufremkommelige. Dersom man ikke får hjelpen frem innen den tid, vil livreddende hjelp måtte fraktes inn med fly og helikopter til en langt høyere kostnad.

Allerede nå er mange familier så desperate at de spiser såfrøene sine, som vil undergrave neste sesongs avlinger. Men hva hjelper det å kunne så i dag, dersom man frykter å ikke overleve fram til innhøstingen?

9 March 2017. Ngop: (Left) NRC Project officer Key Kennedy distributes food to women during a food distribution in Ngop, Unity state, South Sudan.
The Norwegian Refugee Council (NRC) distributed food (maize, lentils, oil and corn soya blend) for more than 7,100 people in Ngop. While Leer and Mayendit, both also in Unity state, have been recently declared in famine, Ngop is also in high risk. The food distribution is part of a Rapid Response Mission coordinated and funded by the World Food Programme (WFP) to mitigate this risk.
Photo by Albert Gonzalez Farran - NRCBilde fra matutdeling i Ngop i Sør-Sudan. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

Ekstra mat og drikke

Når vi nå går inn i påsketiden med alt det den tilbyr av god mat og drikke, håper jeg at vi kan ha disse familiene med oss i tankene.

I Fjellvettreglene tar man utgangspunkt i at det er fornuftig med "ekstra-proviant". Et bidrag til nødproviant til sultrammede i Jemen, Somalia, Sør-Sudan og Nigeria kan redde liv, og trenger neppe gå på bekostning av de norske påskeeggene.

Gi ungdommen håpet tilbake


Shanaz Saleh Abdi (16) kommer fra Al-Malikyah i Syria, men bor nå i Kawergosk-leiren i Nord-Irak. Hun var bare fjorten år gammel i 2013 da foreldrene sendte henne og søsknene til Nord-Irak for å beskytte dem mot krigen.  ? Mitt største ønske for fremtiden er å returnere til Syria, sier hun. Foto: Flyktninghjelpen Jordan


Å investere i de unge i Midtøsten er også å investere i en trygg framtid for våre egne barn og barnebarn.

I Syria og nabolandene er en hel generasjon med unge i ferd med å miste alt fremtidshåp. Dette kan få store konsekvenser ikke bare for Syria og Midtøsten, men også for oss i naboregionen Europa.

Krig, flukt og nød

Denne uken la Flyktninghjelpen frem rapporten «A future in the balance». Rapporten forteller om konsekvensene av Syria-krisen for ungdom i fire land i Midtøsten. Det er urovekkende lesning.

Over 500 unge i alderen 14 - 24 år i Jordan, Irak, Tyrkia og Libanon er intervjuet i rapporten. De forteller om en ungdomstid preget av krig, flukt og nød. Mange får ikke tilgang til helsehjelp, utdanning eller andre grunnleggende menneskerettigheter.

Trakassering, utnyttelse, diskriminering og restriksjoner dominerer livene til mange av dem. Altfor mange får lite hjelp fra myndighetene i regionen eller i andre land, eller fra oss i hjelpeorganisasjonene.

Tvinges tilbake til Syria

Noen har nå bare en plan og ett håp: Å klare reisen til Europa sjøveien. Andre forteller at de ble tvunget tilbake til Syria hvor de lever i livsfare i krigssoner fordi det var deres eneste mulighet til å få et minimum av skolegang.

Ingen lider så mye vondt som syriske ungdommer på flukt, men utfordringene er også enorme for ungdommen i nabolandene som er sterkt presset på grunn av Syria-krisen. Midtøsten har i dag det høyeste tallet arbeidsløse unge i verden.

- Før, i Syria, pleide vi å tenke på fremtiden, sier en 17 år gammel syrisk flyktning i Tyrkia til Flyktninghjelpen.

- Vi drømte om å bli leger eller lærere. Nå tenker vi bare på hvordan vi kan brødfø våre familier. Vi bærer en tung bør på våre skuldre, mer enn ungdom skal måtte bære.


Hårklipp ved Flyktninghjelpens yrkesopplæringssenter for ungdom i flyktningleiren Azraq i Jordan. Foto: Flyktninghjelpen/Hussein Amri

Oversette «bråkmakere»

Ungdom i konfliktområder blir ofte oversett eller behandlet som potensielle bråkmakere.  Men Flyktninghjelpens hjelpearbeidere ser hver dag lyspunkt som oppstår når vi kan gi de unge flyktningene en mulighet. Hvert år uteksamineres flere tusen unge fra våre utdannings- og yrkesskoler i konfliktområder verden over. De forteller oss om planer og drømmer, og om håp og ambisjoner, fordi de har noe å bygge videre på.


Sømklassen ved Flyktninghjelpens yrkesopplæringssenter for ungdom i flyktningleiren Azraq i Jordan. Flyktninghjelpen/Hussein Amri

Brytningstid

Det gjør sterkt inntrykk å møte disse unge menneskene. Mye er så gjenkjennelig. De står midt oppe i akkurat de samme, menneskelige prosessene som vi alle har erfart, i brytningstiden hvor de går fra barn til voksne. Som alle ungdommer har de et behov for positiv bekreftelse og støtte fra samfunnet rundt seg.

- Vi må bygge på det gode i mennesker og hjelpe andre, sier en 18 år gammel flyktningjente i Libanon i rapporten. Hun jobber som frivillig for å hjelpe andre flyktninger.

Her kan vi i organisasjonene gjøre mer. Ungdom må få større prioritet i hjelpearbeidet, de må involveres og inkluderes i arbeidet som angår dem selv. De har rett på utdanning, de har rett på beskyttelse fra krig, overgrep og diskriminering.


Firebarnsmoren Monica Lul (29) fra Sør-Sudan er en av to kvinner som studerer elektrisk installasjon ved Flyktninghjelpens utdanningssenter i flyktningleiren Kakuma i Kenya. Foto: Flyktninghjelpen/Nashon Tado

Våre ungdommer

Å investere i de unge er å investere i hele regionens fremtid og i stabilitet for naboregionene. Det er farlig for alle dersom vi fratar millioner av unge i verdens veikryss Midtøsten, alt framtidshåp.  Det er å be om internasjonal ustabilitet i en verden med økende og gjensidig avhengighet.

Verden er så liten nå at vi alle er forbundet med hverandre. Det er ikke snakk om "våre" eller "deres" ungdommer. De unge i Midtøsten er også våre ungdommer.


På feltbesøk ved vårt yrkesopplæringssenter for ungdom i Nangarhar i Afghanistan. Foto: Flyktninghjelpen/Christian Jepsen

 

Endelig håp for Syrias barn

2016 kan bli året som bringer håpet tilbake til syriske barn. Men da må alle de internasjonale og regionale maktene med innflytelse i Syria, ta hver sin del av ansvaret for det.

SAMSUNG CSCSyriske flyktningbarn i Kawergosk-leiren i Erbil i Nord-Irak. Foto: Becky Backr Abdullah/Flyktninghjelpen, 2014

I dag er det fem år siden volden som møtte fredelige demonstrasjoner ble starten på krigen i Syria.  En guttegjeng i alderen 10-15 år hadde spraymalt regimekritiske slagord på en vegg i byen Daraa i det sørvestlige Syria. Da guttene ble arrestert og torturert, tok folk til gatene i protest mot regimet. Demonstrasjonene ble møtt med vold og nye arrestasjoner. Snart ble de første demonstrantene drept. Opprøret vokste. 

Gradvis sank Syria ned i den brutale krigen som har forandret alt i millioner av menneskers liv. 

Jevnet med jorda

Jeg har vært i Syria hvert år siden krigen startet. I februar 2013, i Aleppo sentrum, så jeg hvordan foreldre med bare hendene prøvde å grave ut barna sine fra ruinene etter at hele kvartaler med boligblokker var jevnet med jorda. Jeg trodde ikke det kunne bli verre enn dette. Men det har det blitt.

I de fem årene krigen har rast, har 250 000 mennesker blitt drept og over én million såret, mange i angrep som bevisst har vært rettet mot sivile.  Alle stridende parter har begått alvorlige brudd på internasjonale konvensjoner om beskyttelse av sivile i krig.

Det blodigste året

Nesten to av tre sykehus i Syria er ødelagt eller skadet. Mer enn 12 millioner mennesker har nå ikke tilgang på rent vann og nær ni millioner har ikke nok mat. 4000 skoler er stengt og to millioner syriske barn har nå ingen mulighet til å gå på skole.

2015 ble det blodigste året av dem alle. Nye halvannen million mennesker i Syria trengte humanitær hjelp og én million måtte flykte i 2015, enten internt i Syria eller til andre land. Totalt er nå over 12 millioner mennesker fordrevet av konflikten, nærmere fem millioner av disse til Syrias naboland eller Europa.

Nabolandene er overfylt og har langt på vei stengt grensene for syrere på flukt. Hundretusener har strandet i provisoriske leirer langs grensene inne i Syria, hvor mange lever under fryktelige forhold.

PÅ FLUKT INNE I SYRIA: Syriske barn på flukt i Syria ved grensen mot Tyrkia. Nøden er stor i mange av leirene her. De fleste syrere som har måttet flykte fra krigen, over sju millioner, er internt fordrevne inne i Syria. Foto: Flyktninghjelpen  

Også i nabolandene er håpet om et trygt og verdig liv i ferd med å svinne. Derfor har flere hundre tusen lagt ut på den livsfarlige reisen over Middelhavet til Europa.

Gryende håp

Krigens fem første år har stort fortonet seg som et fritt fall mot avgrunnen for Syrias folk. Derfor er det så kjærkomment når de siste ukenes utvikling gir grunn til et gryende håp om at 2016 kan bli året da det snur mot bedre tider for Syrias sivile.

Siden München-møtet 11. februar har vi hatt framgang i den humanitære undergruppen av International Syria Support Group (ISSG), som jeg leder på vegne av FN. Over 300 lastebiler med nødhjelp har de siste ukene nådd fram til stadig flere beleirede byer. For første gang siden krigens start ser vi en våpenstillstand som stort sett overholdes, og USA og Russland samarbeider for første gang for å få slutt på volden og finne løsninger på konflikten.

Fem år i et menneskeliv

De neste ukene vil vise om stormaktene og regionale makter faktisk kan og vil fremme en fredsprosess som gir varig stabilitet og håp om et overgangsstyre som kan arrangere frie valg.

Fem år er lang tid i et menneskeliv. For et barn er fem år en evighet. Fem år gamle gutter og jenter i Syria i dag har ikke minner om noe annet liv enn et liv i krig. Syriske ungdommer har fått ungdomstiden ødelagt av en av vår tids mest brutale kriger.

FØDT INN I KRIGEN: lham (5) ble født da krigen startet. Hun var ett år gammel måtte familien flykte til nabolandet Libanon, hvor de siden har bodd. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

Men det er fortsatt ikke for sent. En femåring har fortsatt flere år igjen av sin barndom. År som kan fylles av minner om et liv i fred og trygghet. En ungdom kan fortsatt legge grunnen for et selvstendig, verdig voksenliv.

Ilham ble født i Syria 15. mars 2011

Men da må verdens stormakter ta til vettet og slutte å bære bensin til bålet ved å støtte partene i konflikten med våpen. Da må vi, de humanitære organisasjonene, jobbe hardere en noen gang for å få hjelpen frem til de som trenger den mest når vi nå gradvis får tilgang til stadig flere områder inne i Syria.

Vi har alle et ansvar for å gjøre det vi kan for at Syrias barn og unge kan få håpet tilbake.

LITEN PÅ FLUKT: Syria, februar 2016. En liten pjokk betrakter de provosoriske teltene i leiren for internt fordrevne i Syria. Han er et av millioner av syriske barn som har fått barndommen revet opp av vår tids mest brutale krig. Foto: Flyktninghjelpen

 

Dugnaden for mennesker på flukt er ikke over

Nicholas Panteloukas fra Flyktninghjelpens nødhjelpsteam på Chios i Hellas hjelper Mohammed Arouki med å dele ut mat til mennesker som nylig har ankommet den greske øya. Arouki er utsendt fra Flyktninghjelpens beredskapsstyrke for å styrke FNs arbeid. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen

I disse dager handles det geiter, varme klær til flyktningbarn, skolebøker, varmeovner og andre meningsfulle julegaver for fullt i Flyktninghjelpens nettbutikk gavermedmening.no og hos de andre humanitære organisasjonene. 1 av 3 nordmenn har kjøpt eller vurderer å kjøpe en meningsfull julegave, og flere organisasjoner opplever økt etterspørsel, ifølge Plan Norge tidligere denne uken.

Det er på flere vis et historisk år som nå går mot slutten. Ikke siden tiden etter andre verdenskrig og delingen av India har det vært flere mennesker på flukt fra vold og forfølgelse enn i dag. Men 2015 ble også året da det norske folk samlet seg til en enestående folkedugnad for å hjelpe flyktninger.

Da flyktningkrisen nådde Europa med full kraft på sensommeren, reagerte folk flest med et spontant ønske om å hjelpe. Over hele landet ble det samlet inn penger til Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoners arbeid for mennesker på flukt. Frivillige strømmet til de greske øyene og Øst-Europa, og vi opplevde også et stort, frivillig engasjement for nyankomne asylsøkere her hjemme.

I mine over 30 år som hjelpearbeider har jeg aldri sett en større mobilisering for mennesker på flukt.
Hele Norge stod på hodet for å bidra. Det varmet å se hvordan mange virkelig la seg i selen for å klekke ut gode innsamlingsideer og satte av penger, tid og ressurser for å hjelpe de mest sårbare.

I løpet av et par måneder ble det samlet inn over 35 millioner kroner av privatpersoner som startet sine egne innsamlinger på nett for Flyktninghjelpen. Vi fikk flere tusen nye faddere. Med disse midlene kunne vi raskt sende flere eksperter fra vår beredskapsstyrke NORCAP til hjelpearbeidet på de greske øyene og i Øst-Europa, og starte en nødhjelpsoperasjon på øya Chios i Hellas

Unni Lange i Flyktninghjelpens nødhjelpsteam deler ut mat og vann til nyankomne flyktninger på Chios, hvor Flyktninghjelpen kunne starte en nødhjelpsoperasjon med midler fra høstens innsamlinger i Norge. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen

Jovisst har motstanderne av en human behandling av flyktninger kommet sterkere på banen, spesielt da det ble klart at vi, som alle andre europeiske land, også må ta imot flere krigsflyktninger. Det er en ny og uvant situasjon som hos mange har utløst frykt og bekymring for hvordan det vil berøre deres lokalsamfunn, deres nærmeste, deres fremtid.

Men det er ikke slik at alle de som ville hjelpe i høst, plutselig ikke fins mer eller har endret holdninger til mennesker på flukt. Motstanden har vokst seg sterkere og blitt mer synlig, men mange vil fortsatt la omsorg og medmenneskelighet styre sine valg av handlinger overfor de som trenger vår hjelp og beskyttelse.

Fortsatt gleder vi i Flyktninghjelpen oss over daglige meldinger og nyhetsvarsler om dugnadsarbeid til støtte for vårt arbeid for mennesker på flukt. Det Norske Veritas, Pepperkakebyen, Knarvik barneskole, Bjølsen skole, Harry Hole-stiftelsen, Akademikerne, Kvindelige Studenters Sangforening og ikke minst, alle de involverte i ekstraforestillingen for Mary Poppins for Flyktninghjelpen ? er bare noen av de mange som har gitt en gave til vårt arbeid for mennesker på flukt de siste ukene.

Fortsatt strømmer det frivillige til for å bidra til hjelpearbeidet for flyktninger i Hellas og Øst-Europa. Og ikke minst, flere tusen ansatte og frivillige gjør en stor innsats her hjemme for å sørge for mottak, omsorg og integrering av asylsøkere og flyktninger i norske kommuner.

Flyktningkrisen er langt fra over, og heldigvis, heller ikke engasjementet og ønsket om å hjelpe. Vi er mange flere menn og kvinner i Norge som står sammen om våre humanistiske verdier i dag, enn før høstens store folkedugnad. Det vil det bli behov for i 2016. Denne uken rapporterte FNs høykommissær for flyktninger om at fem millioner mennesker er drevet på flukt bare i løpet av dette årets seks første måneder. Nå er det langt over 60 millioner fordrevne i verden. De fortjener vår solidaritet.

Sham (6 mnd), Iman (1,5) og Abd Almalk (9) fikk varme tepper av Flyktninghjelpens nødhjelpsteam rett etter ankomst til Chios i Hellas. De har flyktet fra Homs i Syria gjennom Tyrkia og til Hellas. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen

Et medmenneskelig valg

En syrisk flyktningfamilie i Athen: far Mohammad, mor Rajin, og lille Ewa på ett år. De håper på et nytt liv i Norge. Foto: Flyktninghjelpen/Raymond Aaserud.

Vi trenger lokalpolitikere som vil bidra til en ny start for krigsrammede flyktninger som har mistet alt. Gi dem din stemme i dag!

Nesten 60 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelse. Det er den største fluktkrisen siden andre verdenskrig og splittelsen av India i 1947 og den største medmenneskelige utfordringen i våre politikeres levetid.

Den berører oss alle, også lokalt. Stortinget har vedtatt at totalt 8000 syriske kvoteflyktninger skal få komme til Norge i løpet av de neste tre årene.

Over hele landet er det allerede fattet tverrpolitiske kommunestyrevedtak om å være med på denne nasjonale dugnaden. Viljen til å hjelpe er stor de fleste steder. I noen kommuner er handlekraften svak. Men mange kommuner har fortsatt ikke bestemt seg og vil ikke fatte noe vedtak før de nye kommunestyrene er på plass etter dagens valg. Dermed har du som velger en unik mulighet til å påvirke om ditt lokalsamfunn skal ta i mot noen av de syriske flyktningene som trenger en trygg havn i Norge.

Flyktninghjelpen deler ut vann og annen nødhjelp til mennesker på flukt ved Bizibis-broen i Irak. Foto: Flyktninghjelpen/Diana Tonea

Flyktninghjelpen mener at de aller fleste fordrevne må få hjelp i nærområdene til deres hjemland. Grunnen er enkel: Det er der det store flertallet befinner seg. 90 prosent av alle krigsflyktninger er på flukt i et av verdens fattige land. Hjelpen til disse må komme både fra statene som har tatt i mot dem, og som humanitær bistand fra det internasjonale samfunn.

I tillegg må noen små, utsatte grupper få opphold utenfor nærområdene som FN-kvoteflyktninger. De 2000 ? 3000 Norge skal motta årlig de tre kommende årene er blant disse. Dette er ekstra sårbare mennesker som ikke kan få beskyttelse der de er, blant dem enslige mødre med barn, politisk forfulgte torturofre og statsløse palestinere.

De siste ukene har flyktningstrømmen fra Syria til Europa økt kraftig. Men Europa har håndtert mye større flyktningstrømmer tidligere, blant annet under Balkan-krigene på 90-tallet. Nå er vi rikere og bedre rustet enn noen gang før. Vi kan få det til igjen.

Bilde fra Flyktninghjelpens læringssenter i Zaatari Flyktningleir i Jordan. Foto: Flyktninghjelpen/Christopher Herwig

Fordeler vi noen få tusen flyktninger og asylsøkere på landets 428 kommuner er det snakk om relativt få per kommune. Vi vet også at det er fullt mulig å snu utfordringene til berikelse både sosialt, kulturelt og økonomisk. Et av flere eksempler er Haugesund kommune, som har gått med tre millioner kroner i overskudd på godt drevet bosettings- og integreringsarbeid de siste årene.

I politiske debatter kan retorikken være hard og frontene tilsynelatende steile. Men det vi ser gang på gang, er at når folk selv får et forhold til enkeltmenneskene blant flyktningene, så blir medfølelse og humanistiske verdier det førende for våre holdninger i spørsmål om flyktninger og integrering.

Derfor oppstår det ofte lokale folkeaksjoner og et sterkt, tverrpolitisk engasjement for flyktninger og asylsøkere som sendes ut av landet i strid med folkemeningen.

Dette lokale engasjementet er akkurat det Syria-flyktningene trenger nå. Hver og en av dem trenger at du, når du skal bruke din stemmerett i verdens rikeste land, lar nestekjærlighet og viljen til å hjelpe styre ditt valg.

La din stemmeseddel bidra til nytt håp istedenfor stengte dører for de som har mistet alt. Stem inn lokalpolitikere som sier ja til å ta i mot flyktninger som trenger vår hjelp til å starte et nytt liv fritt for krig og forfølgelse.

Godt valg!

Foto: Flyktninghjelpen/Becky Bakr Abdulla

Skoletaperne


Hamdi (5) går på skole i flyktningleiren Kobe i Etiopia. Hun har flyktet fra krig og sult i nabolandet Somalia. Foto: Flyktninghjelpen/Ingrid Prestetun


Utdanning for barn i krig- og konfliktområder har fått økt oppmerksomhet. «Alle» vil satse på å få flyktningungdom i utdanning og jobb, og bort fra håpløshet og ekstremisme. Men for dem det gjelder går utviklingen feil vei. 28,5 millioner krigsrammede barn får fortsatt ikke gå på skole.

«I landsbyen eller leiren kan jenter bli voldtatt og de væpnede gruppene kan tvinge deg til å bli kona deres. Når jeg er på skolen føler jeg meg beskyttet mot dette, fordi de ikke kommer hit».

Disse ordene kommer fra en jente fra det konfliktherjede Øst-Kongo i rapporten «Hear It From The Children».

Når foreldre og barn i konfliktområder blir spurt om hva som er det aller viktigste for dem, så setter de skole og utdanning på topp. Det viser seg i forskningen, og vi i Flyktninghjelpen hører det også hver dag fra de vi hjelper i felten.


Vi er godt inne i 2015, året da alle barn skulle ha fått utdanning, ifølge FNs tusenårsmål. De fordrevne barna i landsbyen Pairo Bila i Jalalabad, Afghanistan er blant de 58 millioner barna som fortsatt ikke har en skole å gå til. Foto: Flyktninghjelpen/Linda Jeanette Gresslien

Mye oppmerksomhet

Det er bred enighet om at vi skal prioritere skolegang for barn i krig og konfliktområder. Det  er også et av hovedtemaene for det internasjonale toppmøtet Oslo Education Summit som åpnet i dag. Toppmøtet har tiltrukket seg toppledere fra hele verden, fra politikk, organisasjonsliv og næringsliv. Kanskje kan toppmøtet som statsminister Erna Solberg organiserer, snu utviklingen.

Det som millioner av barn i Syria, Sør-Sudan, Jemen, Den sentralafrikanske republikk og andre hardt krigsrammede land i dag ser, skolene deres bombes, taes over av soldater eller legges ned. For av de 58 millioner barna som fremdeles ikke går på skole, bor 28,5 millioner i konfliktområder. 

I 2010 vedtok FNs medlemsstater at barn berørt av konflikt og krise må få tilgang til utdanning raskest mulig. Statene ble oppfordret til å sette av de nødvendige ressursene og pengene for at dette målet skal nås. 

Samtidig viser en ny rapport fra Redd Barna og Flyktninghjelpen at andelen humanitære midler til utdanning i kriser har gått ned. I 2010, var andelen på 2,3 prosent.  I 2014 var den redusert til 1,7 prosent.


Flyktninghjelpen gir utdanning til syriske flyktningbarn i Walid Khaled i Nord-Libanon. Foto: Flyktninghjelpen / Christian Jepsen

Bakerst i køen

På tross av oppmerksomheten, uteblir altså pengene til utdanning i krig- og konfliktområder. Fortsatt havner utdanning bakerst i køen når humanitære midler skal fordeles. 

Oslo Education Summit i dag og i morgen må derfor følges opp med handling i form av en dobling av støtten til utdanning i krig- og konfliktområder. Bare slik når vi det internasjonale målet om at minst fire prosent av alle humanitære midler skal gå til utdanning. 

Vi vet hvordan vi skal gjøre det. Hvert år klarer Flyktninghjelpen, FN og andre humanitære organisasjoner å skape skoletilbud til hundretusener av barn i noen av verdens verste konfliktområder. Daglig ser vi hvor mye det betyr for barnas sikkerhet, personlige utvikling, psykososiale helse og kamp for å bygge seg en fremtid under ekstremt vanskelige omstendigheter.

På besøk i Syrias naboland har jeg møtt mange ungdommer som forteller at de har mistet alt håp etter år som flyktninger i et fremmed land, uten muligheter til å gå på skole og utvikle seg.

Vi ser hva som skjer når barn og ungdom lever år etter år uten skolegang og muligheten til å bygge seg en fremtid. Vi ser hva som skjer når kraft og håp ebber ut, og de mister troen på seg selv, et bedre liv og en fremtid.

Det er da vi risikerer å miste dem til ekstremistene og de væpnede gruppene. Det er da de faller ut og ikke blir de ressursene samfunnet deres så sårt trenger når det en gang skal bygges opp igjen.

Det er et svik mot barna, og en trussel mot vår felles fremtid.

Fluktkrisen faller på de fattige

59,5 millioner er på flukt fra krig og konflikt. Det blir stadig mindre internasjonal hjelp og beskyttelse å fordele på de som flykter. Det strider ikke bare imot våre mest grunnleggende verdier om medmenneskelighet og solidaritet. Det er også farlig for oss selv og for våre barns sikkerhet fordi det vil medføre en mer ustabil verden.

Det var i august 2013. Min første feltreise som generalsekretær i Flyktninghjelpen gikk til Syrias naboland Libanon og Irak.

I Libanon møtte jeg hjelpearbeidere, myndigheter og en befolkning som var sterkt preget av en enorm flyktningstrøm fra Syria. 700 000 syrere hadde på den tiden søkt ly i landet som er på størrelse med mitt eget hjemfylke, Rogaland.

I Nord-Irak var situasjonen også prekær. Her var det over 100 000 syriske flyktninger, og med altfor liten internasjonal støtte hadde de kurdiske selvstyremyndighetene ingen mulighet til å gi alle den hjelpen de trengte.

Nøden i flyktningleirene var skrikende. Den gangen var det registrert 42,5 millioner fordrevne i verden. Det skulle bli verre. Mye verre.

 

Gjensyn med Libanon i februar 2015, her fra møte med fortvilte, syriske foreldre som sliter med å få registrert fødselen til barna sine. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

 

Tolv ganger Norges befolkning på flukt

I dag er 59,5 millioner mennesker på flukt fra krig og konflikt. Det viser Flyktningregnskapet 2015, som vi i Flyktninghjelpen la frem torsdag denne uken. 

Aldri før har vi presentert et mer nedslående regnskap. Ikke siden tiden etter andre verdenskrig og oppsplittingen av India i 1947 har flukttallene vært høyere. 

59,5 millioner unike livshistorier om flukt. I fjor flyktet et menneske fra sitt hjem hvert andre sekund. Og for de aller fleste ender flukten i et fattig land.

  

Ni av ti på flukt i et fattig land

I den europeiske flyktningdebatten kan man av og til få inntrykk av at det er her hos oss at den store, globale fluktkrisen rammer hardest. Noen argumenterer som om det er vi nordmenn som bærer verdens elendighet på våre skuldre.

Et slikt skremselsbilde er usant og en hån mot de samfunnene som faktisk er i ferd med å knele under belastningen av å ta i mot millioner av mennesker på flukt.

Dette er realitetene: Flertallet av de fordrevne, hele 38 millioner, er på flukt i sitt eget land. 21 millioner lever som flyktninger i et annet land. Ikke i Norge. Ikke i andre land i Europa. Det er i utviklingsland i Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika at ni av ti mennesker på flukt befinner seg.

Her hjemme har særlig debatten om syriske kvoteflyktninger preget den politiske våren. Nær tolv millioner syrere er på flukt. Over syv millioner av disse er fordrevet internt i Syria, mens rundt fire millioner har flyktet til et av nabolandene Tyrkia, Jordan, Libanon og Irak.

Siden jeg var i Nord-Irak første gang i august 2013, har den syriske flyktningbefolkningen i landet vokst til 250 000 mennesker. I tillegg har interne, blodige konflikter drevet mer enn tre millioner irakere på flukt i sitt eget land siden begynnelsen av 2014. 

Og hva med Libanon? I dag er det 1,2 millioner syriske flyktninger der. Hver fjerde person i Libanon er nå en flyktning fra Syria.

Kun seks prosent av alle de syriske flyktningene har søkt asyl i hele Europa.


Barn i Dohuk flyktningleir i Irak. Landet har over 2 millioner internt fordrevne.

Vi kan slå fast at det er de fattige landene som bærer de største kostnadene av verdens fluktkriser. Det vil si, de gjør så godt de kan. Verken de, FN eller vi hjelpeorganisasjonene klarer å hjelpe nok i kriseområdene med de midlene vi har til rådighet i dag.

Hver dag må våre ansatte i felt fortelle desperate flyktninger at vi ikke kan gi dem den hjelpen de trenger. FN må kutte i matrasjoner til barnefamilier. Vi ser barnefamilier som har mistet alt de eier, leve dag etter dag i kummerlige, helsefarlige boforhold. Vi må si nei til for mange barn og unge som ber om et skoletilbud, selv om de som ikke går på skole er ekstra sårbare for seksuelle overgrep og rekruttering til væpnede grupper.

Slik kan det ikke fortsette.

Halvparten av alle som er drevet på flukt fra krig og konflikt er barn under 18 år. Konsekvensene av at millioner av barn og ungdommer må leve i dyp nød, avskåret fra utdanning og jobbmuligheter, er velkjente. Krigstraumer, sosial nød, marginalisering og mangel på fremtidshåp gir grobunn for radikalisering, ustabilitet, ukontrollerbare folkevandringer og politisk uro. Og hvordan skal en gang gjenoppbyggingen av de krigsrammede samfunnene skje, hvis en hel generasjon mangler utdanning?


Min første feltreise for flyktninghjelpen i august 2013. I en flyktningleir i Erbil, Nord-Irak, møtte jeg ti dager Evin og hennes mor som nylig hadde flyktet fra Syria. Mannen til venstre er guvernør i Erbil, Nawzad Hadi Mawlood. Foto: Flyktninghjelpen/Ken Opprann

 

Etterlyst: Ansvar og lederskap

Vi kan snu denne utviklingen. Men da må dagens politikere, både i Norge og ellers i verden, utvise et lederskap som står i samsvar med en krise som vi ikke har sett maken til siden 1940-tallet. Kanskje vil nyheten om nesten 60 millioner mennesker på flukt føre til mindre politisk handlingslammelse, mer internasjonalt samarbeid og større handlekraft. 

Norge og nordmenn er blant de som gir mest til humanitært arbeid per innbygger. Mottak av 8000 syriske kvoteflyktninger, snaut 20 flyktninger per kommune de neste tre årene, er et steg i riktig retning.

Det er fullt mulig å snu utviklingen fra en ond til en god utvikling.Vi kan få bukt med årsakene til at mennesker flykter. Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan flere konflikter forebygges og bilegges. Regionale og internasjonale makter må slutte å bære bensin til bålet ved å forsyne partene med våpen og penger.

Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere fordrevne til å vende hjem. Og er det politisk vilje til det, kan flere flyktninger integreres i et nytt land.

Vi i de rikeste landene må ta imot flere av de aller mest sårbare og særskilt utsatte flyktningene - de som ikke kan få beskyttelse og hjelp i kriseområdene hvor de befinner seg.

Og vi må gi håp i opprinnelseslandene, og adgang til å søke asyl uten at tusener av desperate mennesker drukner i forsøket på å ta seg inn til Europa.

 


 

Dødsmarkene kan vende tilbake

Trekker vi oss ut av Den sentralafrikanske republikk nå, kan dødsmarkene snart vende tilbake til det krigsherjede landet.

Etter to år med brutal konflikt i Den sentralafrikanske republikk er signeringen av en nedrustningavtale med ti væpnede grupper forrige måned et lite skritt i riktig retning. Men krisen er langt fra over: Nær 900 000 mennesker måtte flykte fra sine hjem i 2013 og 2014. De fleste er fortsatt for redde til å vende tilbake.

Denne siste krigen startet da en gruppe opprørere, kjent som Seleka, styrtet tidligere president Francois Bozizé i mars 2013. Kampene mellom hovedsakelig muslimske Seleka og kristne Anti-Balaka militser ført til en rekke alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen og en separasjon av landet langs sekteriske linjer. Nå er det oppgaven til en overgangsregjering å gjenoppbygge et land som fremdeles er preget av mistillit og der økonomien ligger i ruiner. Over halvparten av landets befolkning trenger humanitær hjelp.

Internt fordrevne i Dekoa. Foto: Flyktninghjelpen/Jose Cendon

26. mai møttes giverland, FN systemet og landets regjering i Brussel for å diskutere humanitær støtte til Den sentralafrikanske republikk. Mitt budskap fra oss som jobber på bakken var at givere, naboer og nasjonale aktører må forplikte seg til en langsiktig satsing for å bidra til varige endringer. Den lange rekken av tidligere konflikter må nå ha lært oss at det ikke fins raske løsninger på dette landets krise.

Dyp mistillit
I hovedstaden Bangui og i landsbyene der Flyktninghjelpen jobber ser vi en dypt splittet nasjon med utallige ødelagte lokalsamfunn.

Tilstedeværelsen av ulike væpnede grupper og kriminelle bander utgjør en konstant sikkerhetstrussel. Sivile, inkludert hjelpearbeidere, blir truet, trakassert og angrepet. Drap og kidnappinger finner fremdeles sted. Overgrep foregår på tvers av alle etnisiteter og religiøse grupper og uten at noen straffeforfølges.

Mange som har blitt tvunget til å flykte fra volden sier at de ikke vet om de noen gang vil være i stand til å vende tilbake. Altfor mange lokalsamfunn uttrykker også liten vilje til å ønske dem velkommen. Mange som velger å returnere, finner hjemmene sine ødelagt, plyndret eller okkupert.

Glimt av håp
Likevel, vi ser glimt av håp. I Carnot, en gruveby i den vestlige delen av landet hvor 30 prosent av befolkningen har blitt fordrevet, begynner mange å snakke om å vende hjem.

Mer enn 500 muslimer har søkt tilflukt hos den katolske kirken i Carnot, som er bevoktet av internasjonale fredsbevarende styrker. Unge menn fra denne gruppen har ikke kunnet forlate misjonsstasjonen uten frykt for å bli drept. Mange muslimer ønsket bare å få støtte til å flykte fra landet.

Disse muslimske barna har bodd i den katolske kirken i Carnot i 18 måneder. Foto: Flyktninghjelpen/Ingrid Prestetun

Trenger utenlandske investeringer 
Overgangsregjeringen og andre mektige aktører må nå bidra til å etablere trygghet, sikkerhet og et fungerende rettsvesen. Tilliten mellom befolkningsgruppene må gjenopprettes. De må også sikre muligheten for retur for de som ønsker det. Okkuperte hus må gis tilbake til de opprinnelige eierne og ødelagte hjem må rehabiliteres eller gjenoppbygges.

Viktigst og vanskeligst er det å ta tak i de underliggende årsakene til konflikten, ikke minst de dype sosiale og økonomiske ulikhetene som preger landet og gir næring til religiøse og etniske konflikter. Dette kan gjøres gjennom investering i utdanning og arbeidstiltak. For å få til dette i et av verdens fattigste land trengs det store, utenlandske investeringer.

Sammen med over 500 andre fordrevne muslimer, har denne kvinnen søkt beskyttelse i den katolske kirken i Carnot. Foto: Flyktninghjelpen/Vincent Tremeau 

Feilen kan nå bli gjentatt. Så langt har FN kun fått løfter om 20 prosent av de pengene som trengs for å dekke de humanitære behovene til Den sentralafrikanske republikk. Den store nøden og mangel på humanitær hjelp vil gjøre det vanskeligere å gjenoppbygge tillit og fredelig sameksistens mellom splittede naboer.

Vårens viktigste dugnad

Denne uken inkaller åtte av Norges største hjelpeorganisasjoner norske politikere, kommuner, organisasjoner og ildsjeler til nasjonal dugnad for syriske flyktninger. 

Vi kan ikke fortsette å svikte ofrene for en av vår tids mest brutale kriger. Denne uken lanserer Flyktninghjelpen og 20 andre organisasjoner rapporten "Failing Syria". Den viser hvordan 2014 ble et år med rekordmange tapte liv, redusert humanitær tilgang og nye fordrivelser som følge av krigen i Syria. Dette til tross for tre sikkerhetsresolusjoner med krav om å sikre beskyttelse og hjelp til sivilbefolkningen vedtatt av FN i fjor.

- Jeg vil at barna mine skal få en bedre fremtid. For oss er det for sent, sa Anwar. 

Det var en gråkald vinterdag i Bekaadalen i Libanon for noen uker siden. I en uformell teltleir, møtte jeg 29 år gamle Anwar. Anwar er en av mange tusen syriske flyktninger som bor i uformelle, kummerlige teltleirer i Libanon. 


Fra mitt møte med familiefaren Anwar (29). Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein.

I Bekaadalen møtte jeg også det unge foreldreparet Hiba og Ragheb og deres seks måneder gamle datter Hadil. Hadil ble født i Libanon etter at de flyktet hit fra krigen i hjemlandet. Som mange flyktninger hadde de ikke fått med seg personlige dokumenter i kaoset da de flyktet. Uten disse fikk de ikke registrert datterens fødsel hos libanesiske myndigheter. 

Når et barns fødsel ikke blir offisielt registrert, er det vanskelig å få tilgang til grunnleggende tjenester som helsesystem og utdanning. Barnet risikerer å bli statsløst, noe som for mange betyr et liv uten rettigheter. 

- Jeg er nødt til å sikre min datters fremtid. Hvor lenge kommer vi til å fortsette å leve på denne måten, spør Raghebs.

21 år gamle Hiba fikk datteren Hadil (6 måneder) i Libanon. De håper å få registert fødselen, så Hadil kan få en juridisk identitet. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

I det vi nærmer oss fireårsdagen for starten på krigen i Syria er det disse menneskene jeg tenker på. Anwar og barna hans. Hadil, Ragheb og lille Hadil. Enkeltmenneskene bak de nesten ufattelige tallene på lidelsen som krigen har forårsaket. Alle de som jeg har møtt, sittet ned og snakket med, mens de har fortalt om hvordan krigen har endret livene deres for alltid. 

Om livet før krigen, da hverdagen var normal og forutsigbar. Om vendepunktet, da det var deres tur til å våkne opp og finne seg selv i en ny, fremmed og brutal hverdag. Om flukt og redselsfulle opplevelser i krigssonen. Om intens sorg etter tap av deres nærmeste på de frykteligste vis. Om savn. Savn av de som de har mistet, savn av hjem, lekekamerater og alle de som er igjen i Syria. 

Hver og en har sin egen historie. 

Ingen av dem kunne forestille seg at de fredelige demonstrasjonene mot Assad-regimet den 15. mars 2011, skulle bli starten på en krig som har forårsaket den største humanitære katastrofen i vårt årtusen. 

I dag har 16 millioner syrere behov for humanitær hjelp for å overleve. Før krigen var Syria vertsland for Flyktninger fra fra Irak. Det fantes fattigdom, men ingen var krigsofre.

Flyktninghjelpen markerer fireårsdagen på flere måter. Onsdag startet vi dagen med frokostseminar der vi sammen med sju andre humanitære organisasjoner i Norge innkaller til en nasjonal dugnad for Syrias sivile.  Vi ber om at innsats og støtte står i stil med omfanget av katastrofen. 

16 millioner syrere inne i Syria og i nabolandene har behov for nødhjelp. Grafikk: Flyktninghjelpen/Øystein Os Simonsen

Jeg har jobbet med verdens verste kriser i over 30 år. Ingen har vært så svimlende stor som den syriske katastrofen. 

Jeg har vært i regionen åtte ganger siden krigens start. Flyktninghjelpen driver nødhjelpsarbeid for syriske fordrevne i Libanon, Jordan, Nord-Irak og inne i Syria. Samlet er Syria-responsen den største operasjonen i Flyktninghjelpens historie. I dag når vi omlag 1,6 millioner syrere med hjelp. Men vi vil og vi må gjøre mer, fortsatt er det altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger fordi det internasjonale samfunn ikke vil bidra mer. 

Fire år etter starten på krigen går utviklingen i feil retning: De menneskelige lidelsene øker, mens det blir mindre hjelp å få. Det er enormt opprørende å se hvordan nøden og lidelsene blir verre og verre for hver gang jeg kommer dit. Samtidig blir det bare mindre og mindre hjelp å få. 

Stadig flere drives på flukt og antallet syrere som trenger nødhjelp fortsetter bare å øke. Nabolandene, som til sammen har tatt i mot 3,8 millioner flyktninger, har innskrenket flyktningenes rettigheter. Mange blir møtt av stengte grenser på flukt fra en av de brutale krigene verden har sett. 

For nabolandene sier de ikke makter mer. De klarer ikke ta i mot flere, kapasiteten er sprengt. 


En uformell bosetting for syriske flyktninger i Libanon. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein.

I 2013 fikk FN og vi andre humanitære organisasjonene 71 prosent av midlene til vår humanitære kriseplan for syrere inne i Syria og i nabolandene. I 2014 fikk vi kun dekket 57 prosent av behovene. 

I fjor ga Norge 512 millioner i nødhjelp til krigsofre og fordrevne i og utenfor Syria. I tillegg kommer penger brukt på å fjerne kjemiske våpen, fredsarbeid og noe bistand til to naboland. Med over 11 millioner syrere på flukt og ytterligere fem millioner med akutt behov for nødhjelp, blir dette bare 32 kroner i nødhjelp over et år til hver av dem fra det norske folk. Ni øre dagen til hvert krigsoffer.

Det tilsvarer én prosent av de 50 milliarder kronene vi i Norge brukte på fjorårets julehandel. Det er det samme som det kostet å bygge én fjerdedel av Hardangerbrua. 


Pengene Norge har gitt til Syria tilsvarer kun 1/4 av kostnadene ved å bygge Hardangerbrua. Grafikk: Flyktninghjelpen/Øystein Os Simonsen

 

Vi har råd til å gi mer. Vi må gi mer til humanitært arbeid og i støtte til nabolandene som bærer den største vekten av flyktningkrisen. Og vi har råd til å ta i mot flere syriske flyktninger. 

Paneldeltakerne på frokostmøtet. Ungdomspolitikerne Mani Hussaini (AUF) og Emil André Erstad (KrFU) støttet norske hjelpeorganisasjoners dugnadsforslag. Foto: Flyktninghjelpen/Hanne Eide Andersen.

Det innebærer blant annet at Norge, i tillegg til å tredoble den humanitære innsatsen, bør gi opphold til 10 000 syriske flyktninger over de neste to årene. De mest sårbare må få førsteprioritet. 

Det var stort oppmøte på onsdagens frokostseminar og høyt engasjement. Det var gledelig og gir håp. Vi er mange som vil bidra mer. Men vi har ikke mye tid på oss. For hver dag hjelpen uteblir, settes flere menneskeliv på spill.

Sherihan og Hanan Karjoul (t.v.) er to av få syriske flyktninger som har kommet til Norge. På frokostseminaret fortalte de sin historie. Foto: Flyktninghjelpe/Hanne Eide Andersen.

Til tross for utfordringene som syriske flyktninger møter, fortsetter de å håpe og planlegge for en framtid for sine barn, sier sier Dalia Aranki, juridisk  rådgiver i Flyktninghjelpen i Libanon.

La dem ikke planlegge forgjeves. Vi trenger deg med på dugnadslaget også. Støtt våre krav og gi det du kan til oss eller andre humanitære organisasjoner som driver hjelpearbeid i Syria og nabolandene.  

Bli med oss på dugnad! For Anwar. For Hibaa, Ragheb og Hila, og for alle de andre 16 millionene syrerne som trenger vår hjelp akkurat nå. 

 

Kvinner i kryssild

I dag på kvinnedagen, og hver eneste dag i året forøvrig, møter vi i Flyktninghjelpen tusener av kvinner som sloss for å overleve i verdens tøffeste konfliktområder.

Deres historier er fulle av kamp for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Ikke som soldater med våpen i frontlinjene - hvor de aller fleste er menn. Men i kryssilden mellom mennene og deres stridsmidler er det kvinnene som får og tar ansvaret for barn og eldre på hjemmebanen.


Jan Egeland besøkte nylig Libanon hvor han blant annet møtte 6 måneder gamle Hadil.

Krig og konflikt gjør også kvinner mer sårbare og utsatt for vold og overgrep. Ikke minst gjelder dette i samfunn hvor kvinners rettigheter stod svakt i utgangspunktet. Når politi, rettsvesen og helsetjenester bryter sammen, blir det enda farligere å være kvinne.

Det er grunn til å feire at regjeringen nylig la fram sin handlingsplan om kvinner, fred og sikkerhet, med statsminister Solberg i spissen for fire ansvarlige statsråder på områdene utenriks, forsvar, justis og likestilling. Handlingsplanen lover stor norsk innsats for å virkeliggjøre FNs Sikkerhetsråds resolsjoner for beskyttelse av kvinner og jenter i krig og deres deltagelse i fredsarbeid. Men det er en lang vei fra gode resolusjoner, lover og ambisiøse planer til faktisk hjelp og beskyttelse for hundretusener av kvinner som fortsatt blør i Syria, Øst-Kongo, Colombia og Afghanistan.

Den viktigste av FNs sikkerhetsråds resolusjoner er nummer 1325 og ble vedtatt i 2000. På kvinnedagen 15 år etter er vi langt unna å nå målene om  å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter, og styrke kvinners behov for beskyttelse og deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner.

Det må knyttes sanksjoner, pisk og gulrot, til slike resolusjoner. Voldtekt og kjønnsbasert vold er blant verdens verste og mest utbredte menneskerettighetsbrudd. Det er også viktig at kjønnsperspektivet, spesielt kvinners behov og rettigheter, må inn i fredsprosesser og forhandlinger på alle nivå.

Fordrivelse, fattigdom, helseutfordringer og død er en del av hverdagslivet for mange kvinner i konfliktområder. Men kvinneliv i krig og konflikt handler også om ufattelig styrke, mot og muligheter. Historier om lidelse er ofte også historier om håp, og om hva kvinner er i stand til å tåle og utrette.


Rebecca Dibb er programdirektør for Flyktninghjelpen i Irak. Hun prøver alltid å tenke på hvordan hun best kan hjelpe de mest sårbare kvinnene og jentene. 

"Det som har overrasket meg under det siste årets humanitære krise i Irak, er styrken til kvinnene som har blitt drevet på flukt på grunn av vold og konflikt,"forteller Flyktninghjelpens norske programdirektør i Irak, Rebecca Dibb (35). Hun sier at flyktningenes styrke og støtte til sine barn og familie bør være et eksempel for oss alle. Selv om de har mistet alt, klarer de å holde på verdigheten, stoltheten og viljen til å gjenoppbygge livene sine.


Ayim Khal fra Mazar-i-Sharif i Afghanistan håper kvinner kjemper for retten til jobb.

Teppevever Ayim Khal (50) fra Mazar-i-Sharif i Afghanistan, svarer slik når vi i Flyktninghjelpen spør henne om hva som er viktig for henne: "Jeg presser på for at yngre jenter skal få gå på skolen. Dessverre får eldre jenter fortsatt ikke gå på skolen." Ayim begynte å jobbe som teppevever da hun var tre år gammel, og er i dag mester i sitt fag. "Jeg forsørger familien min, og folk ser derfor opp til meg. Jeg er fri til å gjøre mange ting," sier Ayim. Hennes budskap til andre kvinner er enkelt: "Forsøk å få arbeid! Fattigdom er årsaken til de fleste overgrep." 


Dotica Bwira har vært på flukt siden hun var 16 år. Hun mener mye gjenstår i Kongo, blant annet må kvinner fremdeles ha en manns velsignelse for å åpne bankkonto.

Fra DR Kongo, et land sønderrevet av konflikt, forteller Dorica Bwira (30) at drømmen om fred og frihet er en viktig del av hennes kvinnekamp. 

"Å være i stand til å si fra når jeg har et problem, og å si at noe ikke er greit, uten frykt for at mine barn eller jeg vil bli misbrukt. Å bli respektert, og å bli verdsatt for mer enn det å ha barn." Hennes budskap til andre kvinner, særlig de som bor i land der kvinner er likestilte, hvor kvinner kan snakke og bli lyttet til, er: "ikke glem oss, ikke glem at det fortsatt finnes kvinner som meg, som lever verre enn deres bestemødre eller oldemødre gjorde".


Sawsan al-Safadi mener palestinske kvinners største styrke er at de liker å studere. Konflikten har ført til at kvinner har tatt nye og viktige roller i det palestinske samfunnet.

"Endringer kommer ikke av seg selv. Hver og en av oss må jobbe hardt for å oppnå endring. Vi må tro på oss selv og på vår evne til å forandre," sier palestinske Sawsan al-Safadi (49 ) fra Øst-Jerusalem. Palestinske kvinner har selv gjort mye for å oppnå likestilling, sier Sawsan. Hun mener likevel det er langt igjen før kvinner oppnår politisk, økonomisk og sosial rettferdighet: "Vi må tro på oss selv og på vår evne til å forandre. Husk alltid at du er halvparten av samfunnet og du oppdrar den andre halvparten."

Norske kvinner og menn må bli bedre til å  kjempe for alle de kvinnene som i dag kjemper alene i konfliktområder og bvrutale mannssamfunn mot de frykteligste overgrep og ekstrem diskriminering. Vi har alle et ansvar for å stå opp mot overgrep mot kvinner som blir voldtatt, kidnappet, mishandlet eller krenket fordi de er kvinner.

Ikke minst må kvinner få bestemme over sine egne liv. I dag hyller vi alle de kvinner som kjemper mot alle odds for seg selv, for menneskene hun er glad i og for rettferdighet i det samfunnet hun lever i.

Gratulerer med dagen!

Den store, glemte krisen

I Jemen har terror og krig resultert i en av verdens største, glemte humanitære kriser. Nå går lidelsene fra vondt til verre.  


Konflikten i Jemen gjør at millioner trenger humanitær hjelp. Foto: Flyktninghjelpen/Nashon Tado


Jemen er et av de mest utfordrende landene Flyktninghjelpen arbeider i. Vold, terror og ekstrem usikkerhet møtes med manglende bevilgninger fra giverland og permanent mangel på politisk stabilitet. 

Den humanitære krisen i Jemen har lenge vært en av de største og mest alvorlige i verden, også før den siste tids opptrapping av konflikten i landet.  Den har også vært en av de mest oversette. Når landet omtales i media handler det som regel om politiske uro, interne konflikter, kampen mot terror og piratvirksomheten i Adenbukta.  

At den humanitære situasjonen i Jemen er blant de verste i verden, får lite oppmerksomhet og nødhjelpsfinansiering.

Derfor har Jemen i mange år ligget på Flyktninghjelpens årlige liste over verdens ti mest neglisjerte fluktkriser.  

Rundt 16 millioner mennesker har behov for nødhjelp i Jemen. Over 10 millioner jemenitter lider av matmangel. Av disse er 847 000 underernærte barn. Ti millioner har ikke tilgang til trygge vann- og sanitærsystemer, og 13 millioner mangler gode helsetjenester. I følge FN er 335 000 mennesker internt fordrevet i Jemen. Landet mottar også et stort antall flyktninger fra andre land. I fjor kom det over 90 000 flyktninger og migranter fra Afrikas Horn til Jemen, de fleste fra Etiopia og Somalia.

Elever i en time i kjolesøm i Alkood i Jemen. Undervisningen er en del av Flyktninghjelpens yrkesopplæringsprogram. Foto: Flyktninghjelpen/Zakaria Ahmed.

Mange tiår med underutvikling, dårlig styresett, miljøproblemer, demografisk press, politisk ustabilitet og alvorlige konflikter har ført til en dramatisk opptrapping i den politiske krisen og konfliktsituasjonen det siste året. Dette vil medføre at enda flere mennesker mister sitt livsgrunnlag og trenger humanitær hjelp i Jemen.

Som en konsekvens av den siste uroen har en rekke land stengt sine ambassader og evakuert ansatte fra hovedstaden Sanaa, blant dem USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi-Arabia og Tyrkia.

Hverken Flyktninghjelpen, FN eller andre humanitære organisasjoner har evakuert sine ansatte. Selv om sikkerhetsutfordringer til tider har hindret arbeidet i enkelte områder, har vi i stor grad vært i stand til å fortsette hjelpearbeidet.


Internt fordrevne barn som bor i husly satt opp av Flyktninghjelpen i Yemen. 840 000 barn er akutt underernærte i landet. Foto: Flyktninghjelpen  

Flyktninghjelpen har vært til stede i Jemen siden 2012 med programmer innen husly, vann og sanitær, utdanning, matsikkerhet og distribusjon av grunnleggende nødhjelpsartikler. Vi har fokus på både krisehjelp og varige løsninger for mennesker som returnerer etter fordrivelse.

Nå rammes både FN, Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner av kutt i pengestøtten.  Midt i en av de verste periodene i landet på flere år, velger store og betydningsfulle donorer som EU og Storbritannia å redusere sin støtte til Jemen.  Våre kollegaer ved Flyktninghjelpens Yemen-kontor forteller at hjelpeorganisasjonene må redusere hjelpevirksomheten. Nødlidende får ikke den hjelpen de faktisk trenger.

Mer krig, terror og lidelse må medføre mer hjelpearbeid, ikke en reduksjon av nødhjelpen til krigsofre. 

En mann har fått kontrakt om rehabilitering av sitt ødelagte hjem med Flyktninghjelpen. Han er en av millioner av mennesker i Jemen som trenger humanitær hjelp. Foto: Flyktninghjelpen.

Europas nye fordrevne

Hvert eneste døgn den siste uken har flere titalls mennesker blitt drept i konflikten Ukraina, hvor den største fluktkrisen i Europa siden 90-tallets Balkan-kriger nå utspiller seg.  Samtidig gjør opptrappingen i kamphandlinger at det blir stadig vanskeligere for humanitære organisasjoner å få frem hjelpen.


Over 1,5 million ukrainere har blitt fordrevet fra sine hjem siden konflikten startet i mars i fjor. Foto: Flyktninghjelpen


Ukraina ligger nærmere Norge enn Balkan, likevel er det for få som har innsett hvor desperat situasjonen er øst i vår egen verdensdel.

Over 1,5 million ukrainere har blitt fordrevet fra sine hjem siden konflikten startet i mars i fjor. Over 900 000 mennesker er på flukt inne i Ukraina, mens mer enn 600 000 har flyktet til nabolandene.  Til sammen er over 5 000 ukrainere drept som følge av kamphandlinger, som nå igjen er forverret. Mange av de siste dagers drepte er sivile, og mer enn fem millioner mennesker i fare i konfliktområdene hvor ukrainske regjeringsstyrker kjemper mot prorussiske separatister.

Stadig flere ukrainere blir avhengige av nødhjelp for å overleve. Samtidig blir det stadig vanskeligere for humanitære organisasjoner å få levert viktig og livreddende nødhjelp til de som trenger det aller mest.


Sivilbefolkningen har blant annet behov for ved til fyring. Foto: Flyktninghjelpen

 

Flyktninghjelpen innledet det nye året med å starte en nødhjelpsoperasjon i Ukraina. Våre ansatte forteller om økende utfordringer knyttet til de siste dagers intensivering av kamphandlingene.  Det har også kommet nye administrative tiltak som ytterligere kompliserer arbeidet vårt for sivile i områder som ikke er kontrollert av staten.

Vi frykter nå for livene til de fordrevne og andre sivile som er berørte av konflikten. Det er bitende kaldt i Øst-Ukraina. Vintertemperaturene kan falle helt ned til 25 minusgrader og mange er strandet midt i konfliktsonen med begrenset tilgang til mat, medisiner og varme.  Elektrisitetsforsyning, infrastruktur, bygninger og vannforsyninger er blitt delvis ødelagt i krigshandlingene. Konflikten gjør at viktige samfunnsstrukturer er ute av drift, pensjoner holdes tilbake og mange har mistet tilgang til sine bankkontoer.

Folk har behov for tepper, klær og varmeovner, samt ved og drivstoff. Det haster med å få reparert bygningene der mange av de fordrevne oppholder seg. Vi må gjøre alt vi kan for å forhindre at folk fryser i hjel.


Vintertemperaturene kan falle helt ned til 25 minusgrader og mange er strandet midt i konfliktsonen med begrenset tilgang til mat, medisiner og varme. Foto: Flyktninghjelpen

 

Vi forbereder oss på at det blir en langvarig operasjon. Det er ingen tegn på en snarlig fredsløsning. Tvert i mot trappes krigføringen opp, det blir stadig vanskeligere for sivilbefolkningen å finne trygghet og faren for en stor humanitær krise øker.

Den humanitære krisen i Ukraina får uforholdsmessig lite oppmerksomhet. Dette i kontrast til den massive oppmerksomheten rundt den politiske konflikten i landet, krigføringen og det storpolitiske spillet. Det som skjer i Ukraina handler om mer enn regjeringen, separatister og Putin.

Dette er en stor, menneskelig krise i vår egen verdensdel og vi er forpliktet til å hjelpe.

Nå dreper også kulden i Syria

Snøværet utgjør en ny trussel for syrere og irakere på flukt. Foto: Flyktninghjelpen

Det er som om alle de bibelske landeplagene faller på Syrias krigstrette folk. Snø og kulde utgjør nå en ny trussel for syrere på flukt. Allerede har mangel på tilstrekkelig hjelp kostet mange mennesker livet. Noe er fundamentalt galt når flyktningbarn dør av kulde fordi omverden ikke gir nok nødhjelp.

Snøstorm, regn og vind har på nyåret rammet store deler av Syria, Irak, Jordan og Libanon - og gjort situasjonen enda tøffere for millioner av syriske og irakiske fordrevne. Flyktninger har vasset i snø til knes. Et hvitt teppe har dekket flyktningleirene. Telt har falt sammen under snømassene.

De fordrevne er ekstra sårbare for kulde. Mange av dem har ikke et skikkelig sted å bo, de mangler vinterklær, ovner, brensel og tilgang på medisinsk hjelp.

Tre syrere, blant dem et barn, ble funnet døde i Sør-Libanon forrige uke. Vi vet at minst 11 mennesker, hvorav syv barn, har omkommet av kulde inne i Syria. De reelle tallene er sannsynligvis betydelig høyere.

 

HJELP BLOKKERES

Disse dødsfallene kunne vært forhindret, for det er ikke kulda i seg selv som dreper. Barna er ofre for en brutal krig som bryter med internasjonale prinsipper for krigføring - der livsviktig humanitær hjelp blokkeres.

Til sammen mistet minst 300 personer livet i beleirede områder i Syria i fjor. De var avskåret fra den hjelpen internasjonale regler er ment å skulle sikre dem tilgang til. Nesten halvparten av de 12,2 millioner menneskene som trenger nødhjelp i Syria får ingen eller bare sporadisk støtte.

De fleste befinner seg mindre enn det som normalt ville vært en to timers kjøretur fra nærmeste grense. Likevel klarer vi ikke å komme inn med nødhjelp til mange av dem som trenger det mest fordi hjelpeforsyningene våre blokkeres, hjelpearbeidere angripes og byråkratiske hindringer vanskeliggjør arbeidet.

Det er et historisk svik at vi snart fire år etter krigens start ikke har lyktes bedre med å få tilstrekkelig hjelp fram til sivilbefolkningen i landet.



Flyktninghjelpen har delt ut vinterartikler som tepper, klær og varmeovner til hundretusenvis av syrere og irakere på flukt - men på grunn av mangel på resursser må det gjøres harde prioriteringer. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen

 

TØFFE PRIORITERINGER

I nabolandene har Flyktninghjelpen delt ut hundretusenvis av vinterartikler i form av klær, tepper og varmeovner til syriske flyktninger og irakiske fordrevne.

Ansatte i regionen jobber nå på spreng med å reparere husly som har blitt ødelagt i vinterstormen, dele ut ekstra tepper og fylle familiers gassbeholdere i et hektisk tempo, slik at familier kan fortsette å fyre.

Men fortsatt hører vi utallige historier fra syriske og irakiske foreldre som forteller at barna deres skjelver av kulde og ikke får sove om nettene. Familier får vann og snø inn i teltene sine eller i de improviserte huslyene de har laget seg ved hjelp av presenninger og uferdige og ubebodde bygningsstrukturer.

Mange har fått nødvendig hjelp til å tåle snøstormen og kuldegradene - men mangel på penger har også tvunget fram tøffe prioriteringer.



Maia (11), Maram (2) og Khalef (6) er godt pakket inn i tepper i et telt i Dohuk i Nord-Irak. I vinter kan det bli helt ned til 16 minusgrader i området. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen

 

HANDLER OM VILJE

FNs høykommissær for flyktninger sa allerede i november at mangel på resurser kunne resultere i at én million fordrevne, som vi faktisk kan når fram til uten problem, ikke ville få nødvendig hjelp før vinteren. Likevel uteble den nødvendige støtten. Nødhjelpsappellene for Syria og regionen i fjor ble bare 55% finansiert.

Norge og nordmenn har gitt betydelige bidrag til arbeidet med å hjelpe de syriske sivile - det er det mange som er takknemlig for. Men i møte med den største fluktkatastrofen i vår generasjon, er vi nødt til å gjøre mye mer. Norge bevilget 600 millioner kroner til nødhjelp i Syria og nabolandene i fjor. Vi nordmenn bevilget oss over 50 milliarder til julehandelen.

Nå må hjelpearbeidet raskt trappes opp for å hindre at nye liv går tapt. Det handler om vilje. Vi kan ikke tåle at barn dør av kulde.   

Barn frarøves skolegang

Den siste uka har jeg reist på kryss og tvers i Colombias konfliktområder og sett hvor ille det er når barn fratas retten til utdanning. Det er derfor årets fredspris til Malala Youzafzai og Kailash Satyarthi er så viktig.

Den siste uken har jeg besøkt Flyktninghjelpens programmer i Colombia. Foto: Flyktninghjelpen 

De siste dagene har jeg truffet mange barn som ikke har fått gå på skole som følge av den 50 år lange konflikten i Colombia. Millioner av barn er drevet på flukt fra sine hjem. De fleste av disse barna har mistet flere år med skolegang fordi det ikke var noen skole til å ta imot dem i de slumområdene de måtte flykte til. Men dette er ikke det eneste problemet. Skoler misbrukes og okkuperes også av hæren eller av andre væpnede grupper. Foreldre og barn er fortvilet over at de ikke lenger kan bruke skolene til sitt opprinnelige formål.

I nordøst besøkte vi den lille byen San Calixto. Der er krigshandlingene spesielt harde og skolen ligger ved politistasjon. Politiet blir stadig angrepet av geriljaen og dermed blir skolen og boligene i samme nabolag rammet. Dette skaper en uholdbar utrygghet blant barna og lærerne. Jeg har også vært i andre enden av Colombia, i Cauca-provinsen, hvor mange skoler blir misbrukt som tilholdssted for regjerings-soldatene. Dette er veldokumentert, men likevel avviser sentrale myndigheter i hovedstaden Bogota at soldatene fortrenger barna fra skolene.

Den langvarige væpnede konflikten har gjort Colombia til et av de land i verden hvor det er farligst for barn å gå på skole i dag. Men Colombia er dessverre ikke alene, også i Gaza, Irak, Afghanistan, Somalia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk har brutal krigføring rammet barns skolegang hardt det siste året. Aller verst er situasjonen for Syrias barn. Tusenvis av syriske skoler er ødelagte og 2,8 millioner syriske barn går ikke på skole. Bare i nabolandet Libanon lever 300 000 syriske flyktningbarn uten noen form for skoletilbud. Mange av disse barna har ikke gått på skolen siden borgerkrigen startet.

Mange barn har måttet flykte på grunn av konflikten i Colombia. Foto: Flyktninghjelpen

2014 går inn i historiebøkene som et år der krig og konflikt har frarøvet stadig flere barn skolegang. Det siste året har angrep mot skolebarn, lærere, skoler og militær bruk av skoler økt. Angrepene er blitt mer systematiske og vi ser også en økt tendens til at væpnede grupper tar i bruk skolebygg, slik som i Colombia. Foreldre må velge mellom å holde barna hjemme, eller sende dem på skolen i frykt for deres liv. På verdensbasis står nå over 28 millioner barn i konfliktområder uten noe skoletilbud. I åra som kommer blir det en hovedjobb å få disse barna tilbake på skolen

I Colombia har jeg sett hvor viktig det er å satse på utdanning. Det gir nytt håp. Det har gjort inntrykk å se gleden colombiansk ungdom viste da de gjennom Flyktninghjelpen fikk tilgang til skolegang igjen, ofte etter flere års avbrudd. Vi har gjort et krafttak og satset på yrkesopplæring, tilpasset undervisning for barn, samt opplæring av unge ledere blant de fordrevne. Slike tilbud gjør hele gruppen av fordrevne bedre i stand til å tale sin egen sak og fremme egne rettigheter.

Disse to guttene går på skole gjennom Flyktninghjelpen i Cauca-regionen i Colombia. Foto: Flyktninghjelpen.

I krig og krisetid har utdanning en enorm positiv ringvirkning. Ikke bare gir det barna ei framtid, men det gir også økt trygghet fordi barna ikke like lett blir rekruttert av hærer og geriljagrupper som soldater. Men framfor alt skaper det håp hos både barna og deres foreldre i den fortvilte situasjonen de befinner seg i. Det er dette som er forklaringen på at flyktninger ofte ber om utdanning til barna framfor andre livsnødvendigheter.

Til tross for at vi vet dette, satses det altfor lite på å sikre barn på flukt utdanning. Kun 1,9 prosent av alle humanitære midler går til utdanning i kriser. Det er halvparten av FNs og humanitære partneres vedtatte mål fra 2010 om minst 4 prosent. Det er åpenbart at en større andel av humanitære midler må settes av til utdanning i kriser, men i tillegg må vi som jobber i de humanitære organisasjonene bli bedre på å komme raskt i gang med utdanning når en krise oppstår slik at barn ikke mister for mye skolegang. Det er grunn til å hilse regjeringen Solbergs satsing på utdanning i krise velkommen.

Utdanning er en forutsetning for forsoning mellom grupper som har gjort hverandre mye vondt. Økt utdanning gir færre barnesoldater, mindre vold og arbeidsløshet. Utdanning kan bringe fred og fremtidstro der det ellers er fortvilelse og frustrasjon. Derfor må vi lytte til Malalas Youzafzai og Kailash Satyarthis budskap.  Men for at årets fredspris skal bli virkelig viktig for millioner av barn, må ord følge handling slik at vi får de krigsrammede barna tilbake på skolebenken.

Inntrykk fra Gaza

På min reise i Gaza og Vestbredden møtte jeg palestinske skolebarn og barnehagebarn. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein. 

 

Forrige uke var jeg på en rundreise til Gaza, Vestbredden og Jerusalem. 

Over 2200 mennesker, blant dem over 500 barn, mistet livet i Gaza i den destruktive krigen mellom Hamas og Israel denne sommeren. På israelsk side ble 71 mennesker drept, hvorav fem sivile og ett barn.

Jeg har vært i Palestina og Israel mange ganger siden mitt første besøk som 20-åring i 1977. Jeg har vært der under og etter flere kriger. Men ødeleggelsene som møtte meg på Gaza denne gangen er de mest omfattende jeg har sett der. 

Spesielt sjokkerende var det å se de massive ødeleggelsene av sivile boliger og infrastruktur.  108 000 mennesker er hjemløse. Deler av elektrisitetssystemet har brutt sammen og 450 000 mennesker lever uten vann i kranene. 

En gutt som har måttet flykte fra sitt ødelagte hjem sover i en skolegård som har blitt brukt som husly på grunn av krigen. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan.

 

Flyktninghjelpens ansatte på Gaza har nok en gang gått i gang med gjenoppbygging og hjelpearbeid. De hadde mange rystende øyenvitneskildringer. Under den 51 dager lange krigen opplevde en av våre mannlige kolleger at alle husene i hans gate ble jevnet med jorden. Da flyktet han med sin høygravide kone til Flyktninghjelpens kontor. Fødselen fant sted mens de var på kontoret og rakettene regnet over Gaza by.

Alle hjelpeorganisasjonenes virksomhet i Gaza ble rammet som følge av krigen og grenseblokaden i sommer. Nå er alle tilbake på jobb. I en stadig mer bitter og deprimerende konflikt, arbeider de for å spre litt håp og rettferdighet blant flyktninger og andre sivile ofre for konflikten. Flyktninghjelpen leder den internasjonale gruppen av organisasjoner engasjert for nødhjelpsboliger - en koordineringsmekanisme for gjenoppbyggingsarbeidet i Gaza. 

Palestinske myndigheter har anslått at gjenoppbyggingen av Gazastripen alene vil koste 26 milliarder kroner. Deltagerne på givermøtet i Kairo lovte å bidra med totalt 35 milliarder kroner til Vestbredden og Gaza i 2014 og 2015. Halvparten skal gå til gjenoppbygging av Gaza, mens resten er til drift av hjelpearbeidet for millioner av flyktninger og nødstedte i andre palestinske områder. Norge bidrar med 95 millioner kroner i tillegg til nesten 800 millioner kroner bevilget til andre palestinske formål i 2014.

Men penger og nødhjelp er ikke nok. Vi må få en fredsløsning med gjensidige sikkerhetsgarantier og en slutt på en generasjon med okkupasjon. 

Ødeleggelsene i Gaza er enorme. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan.

De enorme humanitære behovene i Gaza er ikke bare et resultat av sommerens krig, men også et resultat av okkupasjon og syv år med israelske og egyptiske grensestengninger. Blokaden har ført til at arbeidsplasser og næringslivet er ødelagt til fordel for massearbeidsløshet og fattigdom. Selv i fredstid er 80 prosent av Gazas befolkning på 1,8 millioner mennesker, avhengige av internasjonal bistand. 

Blokaden er også et hinder for gjenoppbygging. Mange ødelagte hus fra de tidligere krigene var fortsatt ikke gjenoppbygd da sommerens krig startet. Huslygruppen har beregnet at med dagens kapasitet ved grenseovergangene, vil det ta en generasjon å få de nødvendige byggematerialene inn til Gaza for å gjenoppbygge ødelagte hjem, og møte de stadig økende behovene for nye boliger. 

På Vestbredden driver Flyktninghjelpen et stort program med fri rettshjelp for å bekjempe ødeleggelsene av hjem og levebrød, byggingen av muren gjennom palestinske samfunn og deportasjonen av beduiner. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril  Skarstein

Israel må få sikkerhet og annerkjennelse gjennom en fredsløsning med palestinske og andre naboer. Men det paradoksale i enhver reise blant palestinske sivile både på Vestbredden og Gaza er at dagens politikk fra makthaverne i Israel, med okkupasjon og systematisk fornedring og urettferdighet, medfører økt usikkerhet for Israel selv fordi stadig nye generasjoner av bitterhet og hat fødes blant mennesker som fratas sine menneskerettigheter. 

En politisk løsning på konflikten mellom Israel og Palestina er fortsatt mulig, men det krever mot og handlekraft av mange nøkkelaktører. Med det nåværende fraværet av lederskap på palestinsk og israelsk side vil modig og kreativt diplomati fra først og fremst USA, men også fra EU og Norge, være helt nødvendig 

Dette må bli siste gang vi gjenoppbygger Gaza. Vi kan ikke fortsette å betale for gjenoppbygging av et Gaza som bombes i stykker hvert tredje år fordi partene ikke kan og vil forhandle fram en politisk løsning.  

Fortsatt varer strømbruddene på Gazastripen i opptil 18 timer om dagen og mer enn 450.000 mennesker mangler tilgang til vann og avløp. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan

Havets tragedier: Norge må gjøre mer!

I dag er det et år siden tragedien utenfor den italienske øya Lampedusa. Et år siden minst 360 mennesker mistet livet på sin ferd fra Afrika til Europa.

Vi husker alle historiene fra redningsarbeiderne og lokale fiskere etter hendelsen. De beskrev «et hav av hoder». Om foreldre som desperate tviholdt på barna sine, men som måtte gi tapt. Ikke minst husker vi alle historien om kisten med den unge moren, hun som ble gravlagt sammen med babyen sin. Ungen hang fortsatt i morens navlestreng.

Lampedusa-tragedien rystet Europa. I Italia ble det erklært landesorg, og den italienske innenriksministeren, Angelino Alfano, ba Europas ledere om hjelp. Lampedusa måtte ikke bare ses på som en italiensk grense, men en europeisk grense.

Dessverre er sitasjonen langt fra bedre et år senere. Italia står fortsatt neste alene med regningen for å redde flyktninger fra drukningsdøden. Den humanitære sjøoperasjonen «Mare Nostrum» koster italienske myndigheter rundt ni millioner euro i måneden.  

Tallene på mennesker som desperate forsøker å krysse Middelhavet fortsetter å øke. Nye tall fra FN viser at bare i løpet av de siste tre månedene har 90 00 mennesker forsøkt å komme seg til Europa illegalt via sjøveien. Så langt i år er tallet 165 000. Mange er reddet av den italienske marinen, eller av skip i området. Norske sjøfolk har reddet rundt 2500 mennesker, i følge Norges Rederiforbund. I sommer har det pågått i snitt to redningsaksjoner ukentlig i regi av sjøfolk på norskeide skip utenfor Libyakysten.  Rederiforbundet omtaler situasjonen som en humanitær krise til havs.

Rundt 3000 mennesker har mistet livet i Middelhavet så langt i år. Vi kan allerede slå fast at 2014 blir et tragediens rekordår med tanke på antallet flyktninger som har druknet på sin ferd til Europa. En rekord som vitner om intet annet en ren desperasjon.

 Middelhavet er det farligste stedet i verden for å nå et annet land for folk på flukt. (Foto: UNHCR)

I en fersk rapport fra Amnesty International forteller vitner om hvorfor de reiser illegalt, og på båter fullastet av mennesker.  Et vitne forteller at han forsøkte å kontakte en rekke ambassader i Kairo, uten hell. Han ønsket å komme til Europa for å søke asyl på en trygg og lovlig måte, men til slutt så han ingen annen utveg enn å ta sjøveien. Han peker på et viktig poeng,  det at flere europeiske land har strammet kraftig inn på asylpolitikken og innført en rekke tiltak for å hindre at migranter skal klare å ta seg til Europa. Derfor tvinges folk ut på farlige reiser for å kunne søke asyl.

Omtrent femti prosent av de som har kommet sjøveien siden juli i år er fra krigsherjede Syria eller Eritrea, i følge FN. Krig og konflikt er oftere og oftere årsak til at folk velger den farefulle flukten. Å finne en løsning på årsaken til at folk flykter er helt avgjørende på lang sikt. Vi må bli bedre til å gi flyktninger hjelp i nærområdet, og samtidig finne politiske løsninger som forhindrer fortsatte flyktningstrømmer.

 FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, sier at vi ikke har greid å ta lærdom av tragedien utenfor Lampedusa.  (Foto: UNHCR)

På kort sikt må vi finne løsninger som hindrer at nye fullastede båter legger fra kai med desperate mennesker som setter livet i fare for å nå en trygg havn i Europa. FN peker på at blant annet land som Libya må styrke lovgivningen, slik at det blir vanskeligere for menneskesmuglere å organisere farefulle seilaser.

Men ansvarsbyrden må også deles. Norske skip blir nærmest flytende flyktningleirer, lastet med kvinner, barn, unge menn og familier. Båtene er avhengig at den italienske kystvakten fungerer, og tar i mot flyktningene. Norge og det internasjonale samfunnet må gjøre mer for å forebygge og håndtere konflikter der de er, slik at folk ikke kaster seg på dødsbåtene i Middelhavet.

Italias ressurser er strukket til det ytterste, og landet har igjen bedt om hjelp fra EU. Når EU forhåpentligvis får på plass en operasjon, omtalt som «Frontex Plus» bør Norge bidra.

Hvert tall, én skjebne

"Jeg har jobbet for hjelpeorganisasjoner i ulike land i syv år nå. For å være helt ærlig, så har jeg aldri helt forstått hvordan det føles å være på flukt fordi jeg aldri har måttet flykte selv. Men nå skjønner jeg det virkelig, fordi jeg selv har vært på flukt i flere uker."

Dette vitnesbyrdet kom fra en av mine egne kolleger i Gaza nylig.  Said er en av Flyktninghjelpens ansatte. Hans jobb er å hjelpe de over 400 000 internt fordrevne som nå har søkt tilflukt i blant annet skoler på Gaza.

Men en natt i juli var det Said som selv måtte flykte.


Said glemmer aldri natten da også han måtte legge på flukt. 

 

"Den 16. juli ringte de israelske styrkene og sa jeg måtte evakuere. Men vi kunne ikke dra, det var midt på natten og utrygt. De neste seks timene bad vi til Gud og fryktet for våre liv. Jeg måtte gjemme kona mi og barna mine (på 2 og 5 år) under en snudd sofa fordi det var den beste måten å holde dem trygge på. De gamle foreldrene mine fant jeg i et hjørne i huset hvor det ikke var vinduer eller dører."

Said forteller at de klokken seks neste morgen forlot huset. Langs vegen møtte de lange rekker av folk som forlot området.

"Jeg klarer ikke glemme den kvelden, det tror jeg ikke noen kommer til å gjøre. De få sekundene mellom den plystrende lyden av en missil som faller, og den påfølgende eksplosjonen. Det er bare et par sekunder, men du rekker å tenke en million tanker, og du ber og ber om at det ikke skal bli deg. Det var massiv bombing den natten."

Også Flyktninghjelpens juridiske rådgiver i Gaza, Wafaa, har måttet innse at tragedien også rammer henne som hjelpearbeider og mor. Det hun forteller om sin åtte år gamle datter, er historien til de mange tusen barna i Gaza som nå er traumatisert av krigen.


Datteren til Wafaa skulle begynt på skolen morgen. Men krigshandlingene har satt en stopper for skolestart på Gaza. 

 

"Under våpenhvilen lekte datteren min med barna i nabohuset. De var på balkongen og jeg holdt et øye med dem. Vi trodde alle at vi var trygge. Så kom et israelsk luftangrep. Datteren min begynte å gråte og skrike. Jeg forsøkte å roe henne ned ved å si «Ikke vær redd, jeg er her, snart er det over.» Neste dag våknet hun opp med høy feber. Hun hadde ikke virus eller noe. Legen sa det var fordi hun var redd."

Ifølge FN har minst 373 000 palestinske barn akutt behov for psykososial hjelp.
Skole er en viktig del av bearbeidingen etter dramatiske hendelser, men selv om det er palestinsk skolestart søndag, er det ingen barn i Gaza som skal på skolen.

155 hjelpere drept mens de hjalp andre

En av flyktninghjelpens ansattedeler ut skolesaker til konfliktrammede elever i Masisi i Kongo. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen. 

For mange flyktninger som har sett barna bli drept, ektefeller torturert og hjemmene lagt i ruiner, oppleves nok hjelpen som langt borte. For oss som skal hjelpe er det ofte der nøden er størst, det er vanskeligst å komme til. 

I mer enn 60 år har Flyktninghjelpen hjulpet flyktninger i nød. I dag jobber vi i nesten alle kriger og kriser verden over. Vi er en organisasjon som er spesialisert på nødhjelp der nøden er størst og kryssilden er verst. 

Men det har sin pris å hjelpe der behovene er størst. Hver eneste dag risikerer altfor mange av våre over 4000 ansatte livet, for å kunne hjelpe flyktninger i nød. 

Som hjelpeorganisasjon gjør alt vi kan for å trygge sikkerheten til våre ansatte.

Men noen ganger er ikke det nok. Tidligere i sommer mistet vi to gode medarbeidere i tjeneste for de internt fordrevne i Mali. De ble regelrett myrdet av en veibombe utløst av en terrorgruppe. De døde da de kom tilbake til Timbuktu etter å ha gitt husly til lutfattige krigsofre.  

I dag, på verden humanitære dag, melder også FN om at det å drive hjelpearbeid er farligere enn noen gang.  Altfor mange hjelpearbeidere blir drept, såret eller kidnappet på jobb.

Bare i 2013 ble 155 hjelpearbeidere drept mens de arbeidet i verdens konfliktområder. Dette er mer enn dobbelt så mange som i 2012.

Flyktninghjelpens ansatte registrerer utdeling av nødhjelp i Zaatari flyktningleir i Jordan. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Verden er blitt et farligere sted det siste året. Farligst er det i Afghanistan og Syria. Men også Sør-Sudan er i dag et av verdens farligste land å være hjelpearbeider i.

Hva er det som gjør at mennesker likevel velger å ta sjansen for å hjelpe?

En av mine kolleger, ei dyktig dame fra Tønsberg, er akkurat nå i et av de verst rammede områdene i Sør- Sudan. Folk der er truet av sult, samtidig som sikkerhetssituasjonen er skjør. Likevel forteller Jorunn at hun føler seg privilegert. Fordi hun kan hjelpe, og fordi hun har et valg. 

«Jeg kan reise hjem dersom situasjonen blir for utrygg», forteller Jorunn, som er der på oppdrag for Flyktninghjelpens beredsskapsstyrke NORCAP. «I motsetning til de menneskene som lever i krig og krise konstant.»

For det er den lokale sivilbefolkningen som er krigens første og største ofre. Derfor er det viktig at vi i tillegg til å drive nødhjelp, hele tiden også har fokus på å løse de konfliktene og den undertrykkelsen som førte folk på flukt. 

For selv etter at en krig eller konflikt er over, er nøden også stor. Men da er det i det minste lettere og tryggere å hjelpe. 

En av Flyktninghjelpens ansatte sammen med sørsudanske flyktningbarn i Etiopia. Foto: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen.



Verdens humanitære dag ble instiftet for å hedre våre falne kolleger og 19 august ble valgt fordi det på denne dag i 2003 ble FNs hovedkvarter i Bagdad rammet av en terrorbombe. Det var min første dag på jobb som leder av FNs humanitære organisasjon og bomben drepte mange av mine kolleger og en av mine forgjengere i jobben, Sergio Vieira de Mello. I dag hedrer vi modige hjelpearbeidere på jobb ved frontlinjene og minnes samtidig de som har mistet sine live i arbeidet med å hjelpe andre. 

Våre stortingspolitikere har aldri sett en verre krisetid

Tre år gamle Sidra er fordrevet fra kampene i Irak. Hun er er en av 1,5 millioner mennesker som er drevet på flukt i landet siden nyttår. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen


På tv og i avisene har vi de siste ukene kunnet se og lese om uttørkede og utsultede mennesker i Irak, på flukt fra overgrep og kryssild. Islamsk Stat (IS) har drevet hundretusener på flukt i Nord-Irak og sprer fortsatt panikk i befolkningen. Spesielt har overgrep på medlemmer av yezidi-sekten og den kristne minoriteten rystet verden.

 
I flyktningleirene møter yezidiene og de andre internflyktningene krigstrette syrere som har flyktet fra hjemlandet. Over 200 000 syrere har søkt tilflukt i det nå urolige Nord- Irak.

For rett over grensa, i Syria, utspiller det seg fortsatt en av verdens største humanitære kriser. En krise som har sendt over ni millioner syrere på flukt.

I Gaza begynner vi nå så smått å få oversikt over resultatet av sommerens kamphandlinger. 459 barn er drept. Over 100 000 er blitt hjemløse. Bare gjenoppbyggingen av boliger vil ta flere år.
Nok nå, tenker du kanskje. Men nei, det stopper ikke her.

I tillegg til alle krisene i Midtøsten kommer rundt 20 millioner mennesker på Afrikas Horn og i det sentrale Afrika som nå rammes av akutt matkrise. I Den sentralafrikanske republikk har konflikter mellom kristne og muslimer jaget en million mennesker fra hjemmene sine. I Sør-Suden blir kvinner og barn drevet ut fra sine hjem og områder av væpnede menn fra andre stammer.

Sånn kunne jeg fortsatt.

I fire land er situasjonen nå så alvorlig at FN for første gang har kategorisert situasjonen som en "nivå tre"-krise, FNs høyeste krisenivå.

To unge jenter i Lietchor flyktningleir i Etiopia. De er blant de mange som har flyktet fra Sør-Sudan  på grunn av konflikten i landet. Foto: Nashon Tado, Flyktninghjelpen.

Jeg har opplevd mye elendighet i mine tidligere jobber i FN, UD og humanitære organisasjoner. Men aldri tidligere i mine tretti år i hjelpearbeid og annen internasjonal virksomhet har det vært så mange store parallelle kriser på en gang.

Nesten ingen av de som blør og dør er selv skyldig i sin situasjon og det er derfor i samsvar med våre idealer og interesser å hjelpe fra vår privilegerte situasjon. Kan vi hjelpe alle? Sannsynligvis ikke. Men vi kan hjelpe mange flere enn det vi gjør i dag.

Om noen uker foretar Kongen den høytidelige åpningen av Stortinget.

Noen av våre politikere har kanskje sittet på Stortinget i et par år, noen i tjue. Uansett har de aldri stått overfor en så alvorlig situasjon i verden som den vi nå ser. Aldri har de hatt et tilsvarende ansvar for å forvalte samfunnets ressurser.

Det er dette jeg håper våre folkevalgte forstår når de nå skal vedta det nye statsbudsjettet for 2015. Norske politikere har en mulighet til å vise at de har forstått utfordringene i vår samtid at det er flere flyktninger nå enn noensinne siden folkevandringene etter 2. verdenskrig. Det er ikke et "normalt bistandsbudsjett" for en normal verden vi trenger. Vi trenger et krisebudsjett og det er slett ikke her hjemme krisene befinner seg, slik ulike misnøyegrupper prøver å fortelle oss.

En av Flyktninghjelpens ansatte i Libanon snakker med en gruppe syriske flyktninger i en uformell bosetting i Bekaa-dalen i Libanon. Foto: Sam Tarling, Flyktninghjelpen.

De mange parallelle katastrofene krever også mer av oss som hjelpearbeidere. Vi må jobbe hardere, mer effektivt, og vi må hele tiden løse oppgavene i farlige krigs- og krisesituasjoner på en måte som gjør at våre feltarbeidere overlever og hver hjelpekrone utnyttes best mulig.

Når krisene blir flere og mer alvorlige, må vi trappe opp vårt hjelpearbeid. Hvis politikerne på Stortinget gjør sin jobb i høst, og ikke svikter slik de gjorde under revidert budsjettprosess, kan vi som arbeider midt i elendigheten redde mange flere liv.

 

La barn være barn


I fjor sommer måtte Raghad og familien flykte fra krigen i Syria. Nå bor hun i en flyktningleir i Jordan, der hun deltar på Flyktninghjelpens utdanningsprogram. Når hun blir stor ønsker hun å bli kunstner. Foto: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen.

Forsvarsløse barn rammes av at nødhjelpskassene er bunnskrapte som et resultat av flere pågående brutale konflikter. De trenger at vi bryr oss.  

Alle foreldre alle steder har til enhver tid diskutert hva barn bør få lov til og hva som er rett aldersgrense for alt fra å være ute alene om kvelden, reise alene på ferie eller være alene hjemme. Men heldigvis har vi her i Norge nå i to generasjoner sluppet diskusjonene som familier i krig ikke kommer unna:

-Skal foreldrene rykke barna ut av de vante omgivelsene og legge avsted på farefull flukt, til tross for at de ikke vet hva som venter familien på annet hold?

-Skal de prioritere skolegang for barna eller er det viktigere at de bidrar til å sikre familien mat?

-Når er barna store nok til at man bør forklare dem at de må unngå å bli tvangsrekruttert eller voldtatt av væpnede opprørsgrupper?

For 22 millioner barn og deres foreldre er disse spørsmålene brutale realiteter. De er på flukt fra krig og konflikt. Det er 22 millioner enkeltskjebner og enkelttragedier. Vi vet godt hvor viktig det er for barn med trygge rammer og en forutsigbar hverdag. Barn på flukt fra krig mister alt dette, ofte over natten. De har blitt tvunget til å forlate sine hjem. Sett overgrep et barn aldri burde se, lidd tap et barn aldri skal måtte oppleve. Barndommen de en gang kjente er borte.


Da hjembyen hennes i Libanon ble angrepet måtte Miriam (8) og familien flykte. Nå bor de i en flyktningleir i Libanon. Foto: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen


Men millioner av barn i krig- og konfliktområder får aldri muligheten til å gå på skolen. Ikke bare mister de viktig læring, de mister også en trygg arena der de kan bearbeide traumer og leke med jevnaldrende.

I stadig flere store kriser lider nødhjelpsarbeidet under mangel på penger. Det merker disse barna.  Dette er barn og familier som trenger vår støtte ? ikke bare vår sympati.

Flyktninghjelpen tar ansvar for barn på flukt i mange av verdens verste konfliktområder. Med støtte fra mange mennesker i Norge kan vi gi barn på flukt tak over hodet, mat i magen og utdanning. Barna trenger at vi bryr oss. Bli derfor med på Artistgalla på TV2 lørdag og bidra til at barn får lov til å være barn.

Jan Egeland

Les mer om Artistgallaen på TV2 lørdag 26.04 kl. 21.40 her: http://www.flyktninghjelpen.no/?did=9171407 



9 år gamle Bilal flyktet fra Syria til Libanon sammen med sine syv søsken etter at foreldrene deres ble drept i et angrep. Foto: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen

 

Hva skal vi med Isac Elliot?



Popidolet Isac Elliot er blant artistene som stiller opp på Artistgalla på TV2 lørdag. Foto: Ville Juurikkala


Og hva har Isac Elliot, Charter-Hilde, Ole Paus, Magne Hoseth og Geir Lippestad til felles?

Denne forsinkede påskenøtten springer ut av programmet for årets Artistgalla på TV2. Lørdag 26. april er disse fem og en rekke andre artister og kjendiser med på Flyktninghjelpens dugnad for barn på flukt fra krig.

De nevnte kjendisene er ganske forskjellige. De snakker til forskjellige deler av befolkningen. De har lyttere i forskjellige aldergrupper og landsdeler. Og de benytter seg av forskjellige formidlingsformer.

Men, de har det til felles at de alle har et stort engasjement og en tilhørerskare. De har alle noe ved seg som får folk til å lytte. Og Flyktninghjelpen har et viktig budskap: Over 22 millioner barn er på flukt fra krig og konflikt. De har rett på en barndom og en fremtid.

Vi forsøker å gjøre kriser forståelige for det norske folk. Ingen bør kunne slippe unna med å si at de ikke visste om hjelpebehovet i Syria. Eller at de ikke hadde hørt FNs gjentatte advarsler om faren for sultkatastrofe i Sør-Sudan. 

Alle bør vite at for mange barn er skolegang i øyeblikket kun en drøm, til tross for at det er så lite penger som skal til for å sikre barn muligheten til å lære og få håp for fremtiden.

Men for at budskapet skal nå fram er det viktig med drahjelp. Vi trenger mennesker som kan være med å formidle budskapet videre. Mange tenåringer er mer opptatt av Isac Elliot enn å høre om vårt arbeid i krig og konflikt, derfor er vi glade for at han låner Flyktninghjelpen sin stemme. Vi er glade for å ha charter-Hilde med på laget. Og Ole Paus. Og vi håper at også du vil være med å dele vårt budskap.

Det er krevende å formidle hvilket helvete barn utsettes for i de verste konfliktområdene i verden i dag. Usikkerheten. Fortvilelsen. Redselen. For alle oss som ikke selv har opplevd noe lignende, er det så godt som umulig å forstå.


Ole Paus er blant artistene som har besøkt Flyktninghjelpen i felt. Du kan se mer fra hans besøk i Nord-Irak på TV2s Artistgalla lørdag. Foto: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen


Men når Ole Paus fremfører sangen «Ingenting å være redd for» (se musikkvideo her) og vi ser bildene av syriske familier på flukt, kan det være lettere å sette seg inn i lidelsene, enn om vi bare ramser opp all verdens dyster statistikk.

Kunnskap, forståelse og medfølelse er de første og viktige skrittene mot handling.

Bli med på vårens viktigste dugnad. Se TV2s Artistgalla 26. april, lytt til musikk fra flotte artister og lær mer om situasjonen for barn på flukt fra krig.

Og spre gjerne budskapet i sosial medier eller i samtaler i skolegården, i arbeidslunsjen, ved kafébord og familiemiddager.

 

Takk for hjelpen,

Jan Egeland

 



Åtte år gamle Mirijam er et av over 4 millioner barn som er tvunget på flukt fra krigen i Syria. Jeg møtte henne i en flyktningleir i Libanon - og du kan se henne på TV2s artistgalla lørdag. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Syria: 1096 dager og netter i frykt

 


Verden over har mennesker tent lys for å markerer at det nå er tre år siden den brutale krigen i Syria startet. Bildet er fra Nairobi, der kolleger ved Flyktninghjelpens regionalkontor for Afrikas horn var med å sette ned lys. Foto: Flyktninghjelpen

Over 120.000 drept. 9 millioner på flukt. 12 millioner rammet av verdens verste krig.

I dag er det tre år siden Syria-krigen startet. Det hele startet våren 2011 med fredelige demonstrasjoner av ungdommer som krevde demokrati og menneskerettigheter. Den 15. mars 2011 slo sikkerhetsstyrkene nådeløst ned på alle de som deltok i store protestmarsjer i Damaskus og Aleppo. Voldsbruken denne dagen er begynnelsen på konflikten som siden representerer det største nederlaget for og i internasjonal politikk siden årtusenskiftet.

Nå er Syria åstedet for verdens verste krig, den største humanitære katastrofen og den mest omfattende flyktningstrømmen i vår tid. Ingen steder er det behov for en større politisk, diplomatisk og humanitær kraftinnsats. Et stort antall hjelpeorganisasjoner og menneskerettighetsgrupper i Norge og mange andre land bruker treårsmarkeringen til å be om større innsats fra FNs medlemsland for å presse de stridende partene til å stanse overgrepene mot sivile og til å avslutte krigen og gjøre opp ved forhandlingsbordet. Amnesty, Care, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Røde Kors og Redd Barna gikk sammen om en stor lysmarkering på Operataket i Oslo torsdag kveld der utenriksminister Børge Brende holdt en sterk appell. Vi inngår alle i den store globale massemobiliseringen #WithSyria. #WithSyria-kampanjen har allerede mobilisert over 100 organisasjoner fra et titalls land, noe som utgjør den hittil største offentlige markering for Syria. I oppløpet frem til 15. mars har folk over hele verden lyst opp ikoniske landemerker, som den norske opera, som symboler på håp for Syria.


Syriske flyktninger i Zaatari flyktningleir i Jordan er med på den globale lysmarkeringen for Syria. Du kan også tenne et lys - se www.with-syria.org. Foto: Yazan Mashini, Flyktninghjelpen

Brende lovet å bidra til å trappe opp det humanitære hjelpearbeidet fordi så mange flere mister hus, hjem og levebrød hver måned. Våre hjelpearbeidere i Syria må få tilgang til sivilbefolkningen i beleirede byer, som fortsatt nektes enhver form for nødhjelp og som nå er truet av sult. Det er ingen steder i verden hvor det er så farlig å gi eller å motta hjelp.

Vår viktigste oppgave ved inngangen til det fjerde krigsåret er å understreke at det er ikke håpløst. Dersom FNs medlemsland lever opp til sin 'forpliktelse til å beskytte' kan vi gi håp til 12 millioner krigsofre og fordrevne og legge effektivt press på de som bærer bensin til bålet snarere enn å virke for forsoning. Med midler fra Norge, EU, Storbritannia og Sverige hjelper Flyktninghjelpen alene 700.000 flyktninger og fordrevne i og rundt Syria. 

Det var et lyspunkt at FN-maktene vedtok sikkerhetsrådsresolusjon 2139 av 22. februar med en felles forpliktelse til å finne en løsning på den humanitære krisen. I et brev til utenriksminister Brende ber vi ham, slik vi også har bedt hans kolleger i andre land, om å bidra til at Syria ikke mister nok et år til blodbad og lidelse. Norge må hjelpe ved å legge press på alle parter i konflikten, og oppfordre alle med innflytelse til å:

1. Stoppe blodbadet: Det innebærer å stanse angrep på sivile, inkludert offentlige institusjoner (bl.a. skoler og sykehus), samt sikre respekt for internasjonal humanitærrett.
2. Sikre tilgang til akutt nødhjelp: Først og fremst innebærer dette at FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2139 blir et humanitært gjennombrudd, bl.a. ved å sørge for at sivile i beleirede områder får tilgang til humanitær hjelp innen 30 dager fra resolusjonen ble vedtatt.
3. Legge press på partene for inkluderende fredssamtaler: Alle berørte parter - inkludert sivilsamfunnet og kvinner ? må bli hørt og tatt hensyn til under de formelle forhandlingene.

Kanskje ser vi begynnelsen på slutten av krigen før fireårsdagen 15. mars 2015?

Jan Egeland


Utenriksminister Børge Brende talte under lysmarkeringen på operaen i Oslo torsdag, arrangert av Flyktninghjelpen og seks søsterorganisasjoner. Mer enn 500 mennesker møtte opp for å vise solidaritet med befolkningen i Syria. Foto: Beate Simarud, Flyktninghjelpen

Kvinner frarøves hjem, land og eiendom


Palestinske kvinner i Libanon lærer om sine land- og eiendomsrettigheter. Mange steder i verden mangler i praksis mange kvinner disse vesentlige rettighetene. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars bør bli mer internasjonal her til lands. Norske kvinner og menn har overskudd til å sloss mer for kvinner som systematisk utsettes for vold og frarøves hjem, land og eiendom i krig, katastrofer og maskuline tyrannier.  

Tenk deg, i dag på kvinnedagen, at du ikke er en privilegert kvinne eller mann i Norge. Du er en av de millioner kvinner som både rammes av konflikt og katastrofe og av gamle og hårreisende urettferdige tradisjoner laget av og for menn. Tenk deg at din mann drepes eller bortføres mens du og dine barn er på det mest sårbare. Tenk deg så at dine mannlige slektninger og lokale myndigheter frarøver deg din families bolig, land og eiendom. 

I dag lanserer Flyktninghjelpen en rapport som avdekker opprørende overgrep mot hundretusener av kvinner i land som er rammet av konflikt, masseflukt og menns maktovergrep. Våre hjelpearbeidere og jurister har intervjuet og bistått tusener av kvinner fra Afghanistan til Equador, fra Gaza til Sør-Sudan og fra Libanon til Liberia.

FULLSTENDIG RETTSLØSE

Kvinner er ikke blitt mindre rettsløse i krig og kriser i vår tid, til tross for at giverland har investert mer enn 25 milliarder kroner bare i løpet av et år i rettsvesen og «rettferdighetsprogrammer» i konfliktområder og utviklingsland. Rapporten viser at flyktningkvinner i Afghanistan blir kastet ut fra familiens hjem etter skilsmisse. I Gaza mister de husly fordi dette fordeles til familienes mannlige overhoder. I Sør-Sudan nektes tilbakevendte enker landområder de har arvet fordi disse tas av mannlige slektninger og videreselges eller okkuperes ustraffet. 

Brutaliteten som rammer kvinner i krig har blitt dokumentert over flere år, men det er først nå vårt juridiske bistandsarbeid har avslørt omfanget av den økonomiske og sosiale diskrimineringen av verdens kanskje mest sårbare kvinner. Når en enslig mor eller enke frarøves bolig, land og eiendomsrettigheter er og blir hun fullstendig forsvarsløs. Verken humanitære hjelpeorganisasjoner eller myndigheter gjør nok for å takle denne massive kjønnsbaserte diskrimineringen.

Kontrasten til vårt fredelige velstandssamfunn kunne ikke vært større: Når konflikt og fordrivelse rammer et samfunn står kvinner overfor en mangedoblet diskriminering: som kvinner, som flyktninger, som fattige og som medlemmer av etniske eller religiøse minoriteter. Dette forverrer deres allerede begrensede tilgang til rettferdighet i sosiale tradisjoner laget av og for menn. 


-Vår kamp for palestinske flyktningers rettigheter starter med vår kamp for palestinske kvinners rettigheter, sier Ahlam Abou Sahyoun. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen 

HJELPEORGANISASJONENE

Vi i hjelpeorganisasjonene må gripe enhver mulighet når konflikter rammer for å bidra til likeverd og rettferdighet. Vi må bruke vår posisjon til å utfordre diskriminerende lover og praksis som undergraver kvinner og jenters rettigheter og samtidig effektiviteten av humanitær hjelp. 

Flyktninghjelpens rapport avslører blant annet at hjelpeorganisasjoner kan være med på å opprettholde diskrimineringen ved å omgå tradisjonelle eller religiøse autoriteter. Kvinnene vi intervjuet søkte ofte rettferdighet gjennom lokale religiøse eller kulturelle ledere fordi disse ofte er det eneste tilgjengelige alternativet.  

"Hvis ikke vi selv kjemper for våre rettigheter, vil ingen gjøre det for oss," sier Safiya Khalil, en palestinsk flyktningkvinne som bor i en uformell bosetting i Sør-Libanon. Flyktninghjelpens libanesiske jurister vil nå gi henne rettshjelp. Slik kan vi hjelpe henne å hjelpe seg selv ut av den ekstreme sårbarheten. 

Dramaet rundt beleiringen av Homs


I helga besøkte jeg syriske flyktninger i Libanon, på vei tilbake fra Syria. Libanon, som er på størrelse med Rogaland, har tatt i mot over en million syriske flyktninger, mens Norge vil ta imot symbolske 1000. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen



Da jeg møtte FN, Røde Halvmåne, syriske ministre og utenlandske diplomater i Damaskus i forrige uke pågikk de intense forhandlingene med og mellom regimets og opposisjonens soldater om å få nødhjelp gjennom beleiringen i Homs og samtid evakuere sivile og sårede ut av stridssonen. Gamlebyen i Homs er mer enn noen andre steder i Syria blitt et symbol på de systematiske bruddene på folkeretten i denne borgerkrigen: utallige forsvarsløse sivile nektes nødhjelp av bevæpnede menn på begge sider. Samtidig blir hjelpearbeidere beskutt og kidnappet når de forsøker å nå fram til de som trenger det mest. Avtalen som blant annet ble framforhandlet av FNs humanitære koordinator i Damaskus og lokalmyndighetene i Homs, med hjelp fra den russiske ambassadøren, er en komplisert avtale. Den skulle gi cirka ti timers humanitær våpenhvile hver dag sist helg, samtidig som Røde Halvmåne og FNs hjelpearbeidere fraktet nødhjelp inn til de gjenværende sivile i gamlebyen og evakuerte flere hundre sivile ut av byen - hovedsakelig kvinner, barn og eldre.

Brudd på avtalen



Et av forhandlingstemaene har blant annet vært om gutter på 15 år er 'barn' og skal få fritt leide, eller er 'menn' og dermed kanskje stridende som må bli igjen i den beleirede bydelen. Slik skal man selvsagt ikke forhandle når sivilbefolkningen skal få sine rettigheter. Alle sivile, også ikke stridende voksne menn, har krav på hjelp og evakuering. Hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, FN og Flyktninghjelpen har krav på beskyttelse for sine hjelpearbeidere i krigsområdene. Men da FN-organisasjonene og Røde Halvmåne forsøkte å gjennomføre den inngåtte avtalen ble hjelpearbeiderne angrepet på vei inn i gamlebyen og operasjonen nesten umuliggjort.

300.000 beleirede

Til sammen er mer enn ni millioner fordrevet fra sine hjem - nesten tre millioner er flyktninger i andre land, mens over seks millioner er flyktninger i sitt eget land. Lille og fattige Libanon, på størrelse med Rogaland, har nå mottatt godt over en million syrere. Store og rike Norge har mottatt under ett tusen. Norske myndigheter gir generøst med bistand til hjelpearbeidet i området. Flyktninghjelpen alene har ett tusen hjelpearbeidere på plass og gir hjelp til en million flyktninger i og rundt Syria. Men vi kan ikke bare gi hjelp i nærområdene. Dersom vårt argument til fattige naboland som Libanon og Jordan om å holde grensene åpne for desperate flyktninger skal ha troverdighet må vi akseptere at mer enn symbolske 1000 kommer hit.


Flyktninghjelpen bidrar med blant annet husly, utdanning, vann- og sanitæranlegg til syrere på flukt både i Syria og i nabolandene, men mer enn 3 millioner mennesker inne i Syria befinner seg i områder der hjelpeorganisasjonene bare har sporadisk tilgang til å hjelpe. Bildet viser rådgiver i Flyktninghjelpen Olivia Kalis på en skole i Libanon. Foro: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen. 

 

Nei til nyheter?

Noen kreative og umoralske datakyndige har utviklet en metode for å klare å unngå å få nyheter eller påminnelser om tragedien i Syria over internett. De er lei av å høre om alt som går galt og vil heller konsentrere seg om underholdning. Det er en kortsiktig strategi. Vi kan og må gjøre mer for å gi hjelp til de krigsrammede og legge press på alle de som kan begrense og bilegge striden.  Dersom vi ikke gir håp til millioner av krigsrammede flyktningbarn vil de ikke ønske eller kunne velge å bli fredelige og produktive samfunnsborgere - de vil velge ekstremisme, terror og hevn. Gjør de det vil også vår fredelige og velstående idyll bli rammet. Vi vil bli innhentet av vår egen unnfallenhet.

 

Jan

 

 

Skjebnetime for Syria


Rundt 9 millioner mennesker er tvunget på flukt fra sine hjem som et resultat av den snart tre år lange borgerkrigen i Syria. Bildet viser en flyktningleir i nabolandet Irak. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Hvordan kan det ha seg at vi, 45 år etter at menneskeheten nådde månen, ikke klarer å gi hjelp eller beskyttelse til millioner av krigsrammede i en av verdens eldste og stolteste sivilisasjoner?

Framtiden for mer enn ti millioner syriske krigsofre og flyktninger ligger på vektskålen når diplomatene samles til givermøte i Kuwait og fredsmegling i Genève i disse dager. I beste fall blir det nok penger til å gi nødhjelp og beskyttelse til desperate mennesker inne i og rundt Syria og politiske forhandlinger som kan redusere voldsbruken og gi humanitær adgang til ofrene. I verste fall får vi et fortsatt fritt fall mot den fullkomne katastrofen for et ukjent antall millioner i Midtøsten.


Kristin Vestrheim er en av Flyktninghjelpens et tusen hjelpearbeidere som jobber for å få hjelpen fram. Flyktninghjelpen jobber i nabolandene Irak, Libanon og Jordan, samt inne i Syria. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Tusen hjelpearbeidere
Flyktninghjelpens tusen hjelpearbeidere i og rundt Syria gir nå hjelp til rundt en halv million flyktninger og fordrevne. Hver måned utvider vi virksomheten både inne i Syria og i nabolandene Libanon, Jordan og Irak - og hver måned må vi og alle de andre hjelpeorganisasjonene konstatere at vi ikke klarer å dekke grunnleggende behov for vann, mat, helsehjelp, skole og beskyttelse for mange av dem som trenger det mest. I nabolandene, hvor det snart vil være 3 millioner flyktninger, klarer vi å gi hjelp til stadig flere, mens inne i Syria er det millioner av mennesker som fortsatt får lite eller ingen hjelp dels fordi krigen raser og dels fordi de stridende partene blokkerer hjelpen fra å komme fram.

 

- Det er behov for humanitær støtte fra FN til folk inne Syria. Hvis vi får støtte kan jeg reise tilbake til Syria, sier syriske Jomma (60), som har bodd i Domiz flyktningleir i Irak i et år. Les her om hva som er flyktningenes ønsker i forkant av giverkonferansen i Kuwait og de planlagte fredssamtalene i Geneve. Foto: Patrick Okello, Flyktninghjelpen

Hjelpebehovet
Giverlandene som samles i Kuwait i dag må komme med forpliktende løfter om å utbetale milliarder av kroner i 2014 til de to FN-appellene for flyktningene i nabolandene og krigsofre og fordrevne inne i Syria. Totalt ber FN og ikke-statlige organisasjoner som Flyktninghjelpen om nærmere 40 milliarder kroner. Hver måned i 2013 ble det registrert over 125.000 nye flyktninger i nabolandene fra krigsmarerittet inne i Syria. Hver måned ble det enda flere nye fordrevne inne i Syria.

Samtidig forsøker utenriksministrene Kerry og Lavrov fra USA og Russland å få den syriske sentralmakten og i alle fall noen av de viktigste opposisjonsalliansene til forhandlingsbordet i Genève. Vi ser fra felten at det ikke er noen som helst militær løsning på de væpnede konfliktene som nå har vart i snart tre år og som har fått stadig flere og mer bitre stridende parter. Hjelpearbeiderne våre inne i Syria må forholde seg til skiftende allianser av stadig nye og mer ytterliggående militære, politiske og religiøse grupperinger. Mange av disse støtter Assad-regimet. Mange flere vil kjempe til siste slutt mot det sittende regimet, men har lite til felles utover sin kamp mot regjeringshæren.

Håp om fremgang
Hjelpeorganisasjonene håper derfor på løfter om nok penger fra giverlandene i Kuwait til vårt ambisiøse hjelpeprogram i 2014 og at det endelig vil bli avtaler som sikrer våpenhvile og beskyttelse både for hjelpearbeiderne og de vi skal hjelpe. Men signalene er ikke gode. Det er fare for at givergleden avtar snarere enn øker i takt med behovet både blant private givere så vel som i mange regjeringskontorer. Og uansvarlige parter på begge sider av frontlinjene i Syria gir signaler om at de snarere vil kjempe til den siste uskyldige sivile enn å forhandle om en fredelig overgang til et nytt og bedre Syria.
Det kan bli et nytt hardt år både for hjelpetrengende og hjelpearbeidere i vår tids verste krigsområde.

Jan

 

 

Kontrastenes jul: Aldri har det vært lettere å gi til de som trenger gaver mest


Det er blitt kuldegrader i flyktningleiren Zaatari i Jordan og Flyktninghjelpen deler ut gassovner. Støtte fra norske givere er viktig for at vi skal å kunne gi best mulig hjelp til barn og vokne på flukt fra borgerkrigen i Syria. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

 

Kontrasten kunne ikke vært større til den norske julehandelen. Denne uken var jeg sammen med flere og tusen syriske flyktninger som hver dag står tålmodig i kø i bitende kulde foran Flyktninghjelpens lager i Zaatari flyktningleir i Jordan. Mange stiller seg opp før daggry for å være sikre på å få gassovnene vi deler ut til alle barnefamiliene i leiren som har over 75.000 flyktninger. Når det går mot slutten av dagen brer nervøsiteten seg bakover i den endeløse køen: "Er det nok ovner og nok gassbeholdere til alle?"

Flyktninghjelpens lokalt ansatte er også redde. Snøstormen de siste dagene har forsinket mange av lastebilene og noen leverandører holder ikke sine løfter om å levere i tide. Først ved midnatt kommer de siste livsviktige gassbeholderne fram og familiefedrene kan gå hjem til teltene hvor frysende barn venter - og hjelpearbeiderne kan begynne å forberede neste dags utdelinger.

Landet imot nord

Verden har aldri sett større avstand mellom de mest privilegerte nasjonene, som oss nordmenn, og de fattigste og mest utsatte, som de ni millionene syriske flyktningene og fordrevne. I oktober mottok Flyktninghjelpen en telefon som reflekterte nettopp dette. Den kom fra Odd Nordstoga og Ingebjørg Brattland som ønsket å gi et bidrag til medmennesker på flukt ved å dedikere sangen «Landet imot nord» til Flyktninghjelpen.

Odd og Ingebjørg reagerte på tragedien ved Middelhavsøya Lampedusa i høst hvor over 350 mennesker druknet da de forsøk å seile mot en bedre fremtid i Europa. Den vakre sangen dreier seg nettopp om å være på flukt fra håpløshet mot et land og en framtid med håp.

«Budskapet i «Landet imot nord» er at folk på flukt har akkurat de samme behovene, drømmer og håp som oss selv», sa Odd og Ingebjørg i forbindelse med lanseringen.

«Flyktningers  drømmer er våre drømmer. Deres håp er vårt håp. Men vi har fått et mye bedre utgangspunkt for å få drømmer og håp oppfylt her vi bor.»

Forskjellige utgangspunkt

I Aftenposten kunne vi nylig lese om hvordan forbruket og den norske kjøpekraften er firedoblet de siste tre generasjonene. Vi nordmenn planlegger å bruke over 5000 kroner hver på julegaver i år, ifølge en undersøkelse fra TNS Gallup. Samtidig viser statistikken en nedgang i kjøp av julegaver «med mening» gjennom norske hjelpeorganisasjoner - det har kort sagt blitt stadig færre geiter under treet.

Målet med gavene "med mening" er ikke å få de andre gavene under treet til å fremstå som mindre etiske eller meningsfulle. Det er ingen motsetning mellom å bidra til et bedre liv i Syria, Filippinene eller Afghanistan, og samtidig unne seg en god og generøs norsk julefeiring.

Det er i tråd med de beste norske tradisjonene å gi til de med størst behov både ute og hjemme, samtidig som familie og venner gleder seg ved å gi og få gaver fra hverandre. Julen har alltid vært en høytid som har minnet oss på at det er ingen selvfølge at vi er så privilegerte som vi er. Innsamlingene fra hjelpeorganisasjoner og kirker har og bør fortsatt være en sentral del i vår identitet som medmennesker og verdensborgere. 

Julehandel

Selv har jeg begynt på julehandelen ved å sikre meg noen eksemplarer av Odd Nordstogas og Ingebjørg Bratlands album. Slik gir jeg en kvalitetsgave til de jeg setter pris på og samtidig hjelper jeg og mottakeren flyktninger, som de syrerne som i dag står i kø for å få utdelt ovner fra Flyktninghjelpen.

Gå gjerne inn på www.gavermedmening.no og finn den perfekte gaven til de som har alt ? og gi samtidig din støtte til mennesker på flukt. Eller sjekk ut en av de andre norske organisasjonenes gaveforslag til jul på deres nettsteder. Det ville være synd dersom den norske juletradisjonen om å gi til de som har minst ble svekket i en tid da vi hadde og forbrukte det tredobbelte av våre besteforeldre.

Jan


Konstrastene er store fra butikk-køene og julehandelen i Norge, til køene med syriske flyktninger som venter på å få utdelt varmeovner i Zaatari flyktningleir i Jordan. Foto: Georg Schaumberger


Flyktninghjelpen har startet utdelingen av 20.000 gassovner til syriske flyktninger i Zaatari i Jordan, slik at de skal være forberedt på vinteren, som er spådd å skulle bli ekstra tøff i år. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Møter med Mandela

Det var som statssekretær i Utenriksdepartementet at jeg møtte Nelson Mandela flere ganger i årene 1991 - 1994. Her er vi hjemme hos en venn av Mandela i Johannesburg i Sør Afrika i 1992.

 

Det er feil å framstille Mandela som først og fremst en mild og snill bestefar. Han var frihetskjemperen som sloss for sitt folk, som vant en full seier og som så ble statsmannen som strakte ut hånden til sin tidligere fiende.

Da jeg møtte Mandela første gang i Johannesburg i 1991 hadde han bare tilbrakt et år i frihet etter tiårene i en celle på Robben Island. Han var mer humoristisk, vital og optimistisk enn jeg hadde forventet av en mann som ble frarøvet sine beste år fordi han kjempet for menneskerettigheter for sitt folk. Hans budskap til meg var klart: «Det var bare to vestlige land som hjalp oss i de mange årene da vi sloss i oppoverbakke mot apartheid - og det var Sverige og Norge. Vi vil aldri glemme denne støtten. De andre europeerne og amerikanerne støttet apartheid-regimet fordi de så på oss som farlige kommunister».

Jeg hadde akkurat blitt utenriksminister Thorvald Stoltenbergs personlige rådgiver i 1990 da Nelson Mandela slapp ut etter 27 år i fengsel. Vi fikk mange besøk fra ANC det året. Norge var en av de viktigste politiske, økonomiske og organisatoriske støttespillerne for frigjøringsbevegelsen ANC. Mandela og hans folk ville sikre at vi hjalp dem også i den farefulle overgangen fra apartheid-diktatur til frie valg hvor det svarte flertallet og ANC ville kunne overta.

Frigjøringskamp

Mange gjør i dag den feil at de framstiller Nelson Mandela som en slags mild bestefar som alltid arbeidet mot vold og for forsoning. Mandela var først og fremst en frigjøringshelt som først sloss, lenge med våpen i hånd, for rettighetene til sitt kuede svarte flertall i Sør Afrika. Da han til slutt vant ble han statsmannen som forstod at landet måtte ha forsoning og tilgivelse som rettesnor i forholdet mellom den hvite eliten og det svarte flertallet.

Han la selv ikke skjul på at det var i flertallets interesse å komme det velutdannede hvite mindretallet i møte ? til tross for alt de hadde på samvittigheten. «Vi vil nå at dere skal oppheve boikotten av vårt næringsliv», sa han til oss både i Norge og i Sør Afrika. Vi lover på vår side at vi ikke skal drive bort de hvite lederne som vi nå trenger i et flertallsstyrt land.

Realpolitiker

Statsmannen Mandela var en mann av stor integritet som levde et enkelt og prinsippfast liv, men som også kunne og ville fremme ANCs og Sør-Afrikas realpolitiske interesser. Han opprettholdt sørafrikansk våpeneksport til mange kontroversielle regimer.

I 1992 dro jeg på invitasjon fra tidligere norske misjonærer, for å møte Buthulezi, zuluorganisasjonen Inkathas leder. Han ønsket norsk hjelp til å forhandle med ANC om å få en slutt på den omfattende volden mellom ANC og Inkhata som kostet tusener av liv. I et lengre møte la jeg fram Buthulezis fredsinvitt, men Mandela gjorde det klart at han hverken stolte på eller ville forhandle med Inkhata. «De vet hva de må gjøre uten forhandlinger - og det er å legge ned våpnene uten betingelser», sa Mandela.

Mandela satt ikke lenge som president og ga frivillig fra seg makten til sine ofte lite sammensveisede nestledere i ANC. Altfor mange andre frigjøringshelter klamrer seg til makten altfor lenge, slik som Robert Mugabe har gjort det i Zimbabwe. De kunne alle lære av Mandela. Det er ikke det samme å lede en frigjøringskamp som å lede en kompleks administrasjon i et moderne demokrati.

Flyktningmottak

Sør Afrika har hatt og har fortsatt store interne motsetninger, fattigdomsproblemer og omfattende kriminell vold. Men det har mottatt og gitt beskyttelse og arbeid til mange flere flykninger enn det har produsert, og landet har vært en fredsmekler i mange konflikter på det afrikanske kontinentet.

Fortsatt er og blir Sør Afrika et symbol for vellykket frigjøringskamp, fulgt av vellykket nasjonal forsoning mellom det gamle og det nye regimet. Det hele er nært knyttet til fangen som aldri ga opp i sitt folks kamp for frihet. Fangen som var villig til å strekke ut hånden til sin tidligere fangevokter da han slapp ut etter 27 år i fangenskap.

Les gjerne mer om Mandela på Flyktninghjelpens engelske nettsider.

Dyrekjøpt lærdom fra Afghanistan


Generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland besøkte i forrige uke afghanere som har flyktet fra kamper i sine hjemområder til Jalalabad. Stadig flere afghanere drives på flukt. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen  

Det ble flere krigsflyktninger og flere sivile ble drept i Afghanistan i 2013 enn året før. Det er en av mange indikasjoner på at de enorme vestlige militære investeringene ikke har gitt resultater som står i forhold til kostnadene. Det mest slående under mitt besøk til dette vakre landet i forrige uke er hvor mye som fortsatt er ugjort når de utenlandske soldatene gradvis forlater Afghanistan.


2014 blir et sannhetens år for en av de dyreste internasjonale investeringene noensinne. #Militære styrker fra NATO-landene skal avslutte det meste av sitt 12 år lange engasjement i #Afghanistan. Afghanske #soldater og politifolk har gradvis overtatt sikkerhetsansvaret i eget land og skal i løpet av 2014 stå på egne bein. 



I løpet av disse 12 årene har USA alene brukt 700 milliarder dollar (4 billioner kroner). De andre NATO-landene, inkludert Norge, har i tillegg brukt mange hundre milliarder. Totalinnvesteringen i Afghanistan har dermed vært større enn all tradisjonell fredsbevarende innsats og bistand til alle andre land i verden - med unntak av Irak.  



Regnskap


Det er derfor naturlig at det vil bli en regnskapets time når 2014 er over og de folkevalgte som bevilget alle midlene skal vurdere om resultatene har vært verdt investeringen. Allerede nå kan vi sette opp et foreløpig resultatregnskap: 


Det er framgang innen utdanning, helsetjenester og infrastruktur fra veier og flyplasser til bygninger og teletjenester. Jeg kunne kjøre bil fra #Kabul til #Jalalabad mot den pakistanske grensen uten å se andre soldater eller politifolk enn afghanernes egne. I mange byer er det framgang både i levestandard og i sikkerhet. Vi kunne ringe hjem til Norge med mobiltelefon fra den afghanske landsbygda.


Likevel er det ingen tvil om at en reise blant flyktninger og fattige i Afghanistan i 2013 etterlater et dominerende spørsmål: hvordan var det mulig å bruke flere billioner militære kroner i et land med under 30 millioner innbyggere og ende opp med like stor usikkerhet og fattigdom blant folk flest som da de vestlige land invaderte i 2001? Og hvordan har man klart å ende opp med å se en voldsom økning i produksjonen av opium som vil oversvømme verden med heroin og gi de afghanske krigsherrene enorme summer til å bygge sine private armeer? 



Ekstrem usikkerhet


Det ekstreme Taliban-regimet er forvist fra sentralmakten til å drive geriljakrig sammen med andre islamistiske grupper. Utenlandske diplomater, soldater og konsulenter beveger seg sjeldent langt fra sine hovedkvarter og bruker store summer på å passe på seg selv. Lovløshet og usikkerhet er regelen i de fleste av landets provinser. Under mitt besøk i landet ble seks hjelpearbeidere fra en fransk hjelpeorganisasjon drept i det området i Nord-Afghanistan der Norge har hatt sine styrker i et tiår.



Derfor må Flyktninghjelpen ta vare på stadig flere afghanske krigsflyktninger. I 2013 ble rundt 200.000 mennesker drevet fra sine hjem av kamper i et flertall av landets provinser. Med små ressurser gir vi husly, vann, sanitæranlegg, skole og fri rettshjelp til fordrevne og hjemvendte flyktninger i 16 av landets provinser. Våre nesten fem hundre afghanske hjelpearbeidere drar inn i omstridte områder og klarer å gi hjelp og håp til stadig flere.


Det er positivt at Norge og de andre store giverlandene har lovet å opprettholde de cirka fem prosentene av totalinvesteringene de senere årene som har gått til humanitært arbeid og utviklingshjelp i lutfattige Afghanistan. Mer enn 90 prosent av skattepengene som er brukt av NATO-landene er brukt på de utenlandske soldatene eller til sikkerhetstiltak for utenlandske soldater, stabiliseringslag eller diplomater.

Flyktninghjelpen jobbe for å sikre utdanning for barn som har måttet flykte fra sine hjemsteder, slik som her i Jalalabad. Dessverre er det ikke vilje til å finansiere skolegang for alle flyktningbarna. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen



Jenter i skolen


Det paradoksale i dag er at det ikke er nok midler til å fullfinansiere skolegang for flyktningbarn i landet. #Utdanning for jenter og gutter fordrevet av krigen er den dårligst finansierte delen i våre humanitære appeller for Afghanistan. En av argumentene for å bruke hundrevis av milliarder på utenlandske militære, sikkerhetseksperter og stabiliseringslag var at nå går for første gang afghanske jenter på skole. Da burde man ha råd til billige utdanningstiltak gjennom humanitære organisasjoner som bruker lokale lærere og hjelpearbeidere som koster lite og ingenting i forhold til de vestlige soldatene og konsulentene.

I 2013 er fortsatt Afghanistan det land i verden hvor færrest jenter går i skole. 

Det spørsmålet som oftest ble rettet til meg fra afghanske flyktninger, hjelpearbeidere og journalister var om #Flyktninghjelpen ville forlate landet deres nå når de fleste utenlandske soldatene drar. Det vil vi selvsagt ikke. I mine korte dager i Afghanistan så jeg flyktninger som hadde fått sine første trygge hjem på eget land, jeg så yrkesopplæring i skredderfag og elektrikerfag for gutter og jenter og først og fremst at våre fem hundre lokale afghanske hjelpearbeidere systematisk skaffer seg adgang til å drive hjelpearbeid i stadig nye deler av landet.  



Afghanistan er intet håpløst tilfelle. Flere regioner ser ut til å klare seg minst like bra uten utenlandske soldater og vi har ingen mangel på flinke afghanske eksperter og ledere som vil arbeide i våre prosjekter for å gi flytninger hjem, skole, arbeid og framtid. Kanskje kan det også lære NATOs medlemsland at det er veldig lite effektiv statsbygging og utviklingshjelp å bruke militære for å adoptere regioner for 'stabilisering'.


Det hele ble til slutt veldig mange ganger dyrere og mindre effektivt enn fredsbevaring i FN-regi eller hjelpearbeid i regi av sivile profesjonelle organisasjoner. En tilleggskostnad ble politisering og militarisering av hjelpearbeidet slik at stridende grupper som før tolererte hjelpearbeidere nå angriper organisasjoner de anser som en del av den vestlige invasjonsstyrken. Det er ille - for hjelpearbeiderne må bli når soldatene reiser hjem.



Over 612.000 mennesker er på flukt i Afghanistan. Økt usikkerhet i mange deler av landet har tvunget flere mennesker på flukt. Foto: Adam Combs, Flyktninghjelpen

Hjelpearbeid rammes av straffetiltak mot Iran


Generalsekretær Jan Egeland besøkte lørdag til mandag Flyktninghjelpens arbeid for afghanske flyktninger i Iran. Bildet er fra en mursteinfabrikk i Kerman i Iran, der mange afghanske flyktninger jobber. Situasjonen for denne gruppen har blitt vanskeligere som et resultat av sanksjonene mot landet. Foto: Shiva Zendedel, Flyktninghjelpen.

 

Internasjonale straffetiltak har nesten alltid den utilsiktede konsekvensen at de rammer en uskyldig tredjepart. Nå kan en gammel urett rettes opp og vi hjelpearbeidet for afghanske flyktninger i Iran bli lettere.

Avtalen mellom Iran og verdens stormakter i Genève i helgen ble godt mottatt her i Kerman i det sør-østlige Iran. Her befinner det seg nemlig i en stor gruppe veldig sårbare mennesker som forhandlerne har viet liten oppmerksomhet: de mange afghanske flyktningene. Få ser ut til å være klar over at det fortsatt er ufattelige to og en halv million afghanere her i Iran. Mange av dem flyktet allerede på 1980-tallet da Sovjet herjet i Afghanistan, andre igjen i de hensynsløse 90-årene da borgerkrigene og Taliban-regimet dominerte, mens nye grupper flyktet de siste tiårene i løpet av det lite vellykkede vestlige felttoget i landet.

De omfattende straffetiltakene mot regimet i Teheran har hatt som formål å hindre at Iran utvikler atomvåpen. Gjennombruddet i Genève kan være en sluttstrek for disse farlige ambisjonene. Verden trenger ikke nye atomvåpen i en av verdens høyspenningsområder.

Massearbeidsløshet

Avtalen er forhåpentligvis også begynnelsen på slutten for noen av de strengeste finansielle og økonomiske straffetiltakene noensinne. Det er nemlig ikke bare iranere flest som opplever massearbeidsløshet på grunn av sanksjonene. Også afghanerne, som har vært den best sysselsatte flyktningebefolkningen i verden, opplever nå arbeidsløshet, økt fattigdom og nye motsetninger vis-à-vis en hardt presset iransk lokalbefolkning.

Mens millioner av afghanske flyktninger i Pakistan har vært helt avhengig av internasjonalt hjelpearbeid, har vi sluppet unna med små og billige hjelpetiltak i Iran. De fleste afghanerne har arbeidet, betalt skatt og fått skolegang og helsetjenester fra iranske myndigheter. Samtidig har det iranske regimet gjort det vanskelig å få tillatelse til å drive effektivt hjelpearbeid for internasjonale organisasjoner. Det har vært få som kunne rapportere om at situasjonen har blitt verre for store og sårbare grupper.



Rundt halvparten av de afghanske flyktningene i Iran lever under den absolutte fattigdomsgrensen, ifølge FN. Sanksjonene mot Iran har gjort hjelpearbeidet vanskelig. Foto: Shiva Zendedel, Flyktninghjelpen 

Vanskelig hjelpearbeid

Flyktninghjelpen er den største blant en liten gruppe ikke-statlige utenlandske hjelpeorganisasjoner. Først i de siste månedene har vi fått frihet til å reise ut til de provinsene der det er størst behov for å sette i gang med huslyprosjekter, vann, latriner, utdannelse og rådgivning om muligheten for å komme ut av flyktningtilværelsen i Iran eller ved å vende tilbake til Afghanistan. 

Det er i disse dager ikke ofte vi har gode nyheter fra internasjonale fredsmeklere. Derfor skal vi feire Genève-avtalen. Og den første oppfølgingsavtalen diplomatene bør kaste seg over må være å gi hjelpeorganisasjoner muligheter til å overføre penger på normalt vis mellom internasjonale banker og mottakere i Iran. Utrolig nok var det aldri unntak for hverken FNs eller vårt eget hjelpearbeid i sanksjonsregimet som Norge og våre andre giverland deltok i. I dag må vi bruke mye tid, krefter og penger for å få hjelpen fra EU eller Norge fram til afghanske flyktninger som i dag er uten håp og uten arbeid. Vi håper norske, europeiske og amerikanske diplomater nå tar de nødvendige initiativ.

Les mer om Flyktninghjelpens arbeid i Iran her

 

Jan, i Kerman, Iran

Krigsbarn fortsatt uten skole


Skolebarna på Lushebere barneskole i Masisi, øst i DR Kongo, gleder seg over å få gå på skolen. Mer enn 6 av 10 barn i skolealder som er fordrevet på grunn av konfliktene i området har ikke den samme muligheten. Foto: Jonathan Hyams.

Verden går framover tross alt: antallet barn som fortsatt ikke får skolegang er redusert fra 102 millioner til 57 millioner siden tusenårsskiftet. På FNs barnedag er det grunn til å glede oss over at stadig flere barn i verden slipper unna analfabetismen som slavebinder deres foreldre og besteforeldre.

Men for en stor gruppe barn er det fremdeles en drøm å skulle få gå på skolen. Utdanning i krig- og konfliktområder har blitt neglisjert. Halvparten av alle barna i verden i dag som ikke går på skole oppholder seg i krig- og konfliktområder. Det er 28,5 millioner barn. Dersom man skal nå tusenårsmålet om utdanning for alle, kan ikke det internasjonale samfunnet fortsette å overse denne gruppen.

SKOLE NEDPRIORITERES

I en fersk spørreundersøkelse vi har gjort blant mottakere av nødhjelp i Masisi i Den demokratiske republikken Kongo oppga 30 prosent at de prioriterer utdanning til barna sine, høyere enn mat, helsetjenester, vann og husly. Nyere undersøkelser fra Haiti og Syria har også vist et tilsvarende ønske om utdanning. Utdanning gir håp om utvikling og fred for både unge og eldre. Til tross for dette har andelen av global nødhjelp som går til utdanning falt til 1,4 prosent.

Mange giverland har avvist ønsket om mer utdanning i krisesituasjoner med argumenter om at «det ikke er livsviktig» og «utdanning må vente til krisen er over». Men når jeg spør flyktninger og andre i konflikt og krise, forteller de at utdanning faktisk er livsviktig. I krig tjener skoler som trygge steder for barn å oppholde seg. Det skaper en normalitet i hverdagen og gir et fristed der barn kan bearbeide traumer.


For barna i Masisi i det konfliktherjede Øst-Kongo er ikke skolen bare en viktig investering i fremtiden, men gir dem også et trygt sted å være. Foto: Jonathan Hyams

TRYGGE SKOLER

«Skolen er det eneste trygge stedet for barn,» sier en av samfunnslederne i kongolesiske Masisi, som er intervjuet i en kommende rapport fra Flyktninghjelpen og Redd Barna. «Hvis du utsetter skolegangen i bare tre måneder, vil mange av disse barna ha blitt med i væpnede grupper eller ha blitt utsatt for vold.» Lokalsamfunnene som berøres av den pågående konflikten i Øst-Kongo mener derfor at utdanning ikke kan vente til krigen er over. Tvert imot, utdanning i krisesituasjoner kan bidra til stabilitet og utvikling på lengre sikt.

Barna i området har vokst opp med konflikt. I 20 år har væpnede grupper kjempet mot hverandre i Øst-Kongo og drevet millioner av sivile på flukt. Om utdanning skal vente til krigen og krisen er over, er en generasjon gått tapt. «Vi ser at skolen har en stabiliserende effekt på samfunnet», forteller mødre og fedre oss i Masisi. Rapporten siterer også ei 13-år gammel jente som beskriver hvorfor hun mener utdanning er den tryggeste investeringen: «Hvis jeg må flykte igjen blir jeg nødt til å forlate alle tingene jeg har, men jeg vil alltid ha med meg kunnskapen i hodet mitt.»

Det er et veletablert prinsipp innen god bistand, at vi som hjelper må stå til ansvar for dem vi søker å hjelpe. Dette innebærer blant annet å sørge for at berørte lokalsamfunn konsulteres når vi bestemmer hva slags hjelp vi skal gi. Dette er sunn fornuft, for hjelp som folk ikke ønsker, er egentlig ikke hjelp i det hele tatt.

28,5 millioner barn i konfliktområder drømmer om å gå på skole. Det er en drøm det internasjonale samfunnet bør kunne bidra med å oppfylle. Både for barnas egen del, og fordi det er en god investering i fremtiden.

Det er på tide at vi lytter og lærer.

Jan

 


Da EU de mottok Nobelprisen i 2012 ble prispengene gitt til utdanning for barn i krig- og konfliktområder. Flyktninghjelpen fikk en del av prispengene fra EU for å gi skole til krigsrammede barn i Øst-Kongo. Les gjerne mer om prosjektet her. Foto: Jonathan Hyams

 

SNUR VI RYGGEN TIL SYRIA?


Rundt 6,5 millioner mennesker er på flukt innad i Syria og mer enn 2,2 millioner mennesker har flyktet til nabolandene. Hver dag krysser hundrevis av familier grensene. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Av Jan Egeland

Ingen kan ha unngått ropene om hjelp og beskyttelse fra Syrias krigsrammede millioner eller fra tyfonens ofre på Filippinene. Det norske folk gir umiddelbart og generøst sine bidrag til fortvilte filippinske hjemløse, slik vi gjorde det i enda større grad under tsunamien i Det indiske hav julen 2004, eller under krigene i Bosnia eller Kosovo på 1990-tallet.

To forhold har endret seg siden rekord-innsamlingene for ti og tyve år siden: hjelpearbeidet er mer effektivt og bedre organisert nå enn det var da, og vi er enda mye rikere nå enn vi var den gangen.

Dermed skulle vi anta at innsamlingene i våre byer og bygder, kirker, fagforeninger og nyhetsmedier var flere og større til Syrias sivilbefolkning enn pengeinnsamlingene var da færre mennesker ble rammet under tsunamien eller i Bosnia. Det er de ikke. Det er ingen store innsamlinger i dag i vårt land til de nesten ti millionene syrere som nå må ha nødhjelp før vinteren setter inn for alvor.


I august møtte jeg syriske barn på et av Flyktninghjelpens senter for syriske flyktninger i Libanon. Det ga meg håp for Syrias fremtid. Foto: Ken Opprann

Jeg tror ikke folk flest er gjerrigere eller mer hjerterå i vår samtid. Innsamlingene til Filippinene denne måneden viser at nordmenn er klare til å hjelpe. Jeg tror snarere vi i hjelpeorganisasjonene har mislyktes med å formidle hvor mye håp det er, tross alt, i og utenfor Syria, til tross for krigens uendelige brutalitet. Vi klarer faktisk å organisere livreddende innsats for flyktninger og krigsrammede, hver dag, i og utenfor Syria.

Ingenting er mer ødeleggende for vår medmenneskelighet enn en følelse av at alt er håpløst - uansett hva vi gjør. Nyhetsflommen fra Syria gjennom mediene og hjelpeorganisasjonene har hatt den samlede effekt at folk flest føler seg overveldet og maktesløse. Og da har vi hjelpearbeiderne ikke gjort jobben vår.

For ingenting er fjernere fra sannheten enn at det ikke nytter å hjelpe. Det koster forsvinnende lite å gi skolegang til et barn fra Syria som nå er flyktning i Libanon. Det koster like lite å levere ovner, ulltepper og mat til fordrevne inne i Syria som har forlatt utbombede boliger og nå prøver å reise nye hjem i tryggere deler av landet.


Mer enn ti millioner syrere trenger hjelp. Mange har måttet flykte fra alt de eier og har. Vi har mulighet til å gi dem husly, ovner og varme klær, slik at de kommer seg over vinteren. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen

Det er ikke bare i samsvar med våre idealer som medmennesker å hjelpe verdenssamfunnets mest sårbare - det er også i samsvar med våre interesser. Flyktningbarn kan få hjelp til å utdanne seg til fredelige og produktive yrker, eller de kan gli over i ekstremistenes og de voldelige organisasjonenes rekker. Da jeg nylig besøkte Flyktninghjelpens skoler i Syrias naboland fortalte de syriske barna ivrig at de håpet å bli leger, sykepleiere, handelsreisende, lærere og mekanikere. Ingen sa at de ville bli soldater, terrorister eller "hellige krigere". Ønsker vi at våre barn skal leve i en stabil og trygg verden må vi gi håp til ungdom som flykter.

Det blir ikke fred på lang tid i Syria, men arbeidet for ti millioner hjelpetrengende er langt fra håpløst. Nye hjem, klinikker, klasserom og bakerier blir opprettet hver dag av hjelpearbeidere som risikerer liv og lemmer for å få fram hjelpen. Flyktninghjelpen vil forsøke å øke antallet hjelpearbeidere i området fra dagens 700 til nærmere 1000 for å nå flere hundre tusen nye krigsofre og fordrevne. Vi får i dag midler fra norske, europeiske, amerikanske og australske myndigheter, fordi de ser i felt hvor effektive vi er i å hjelpe flyktningene til å hjelpe seg selv.

Men vi trenger, som de andre norske hjelpeorganisasjonene, hjelp fra deg og dine til å vinne kappløpet med en kald vinter. Vi må trappe opp hjelpearbeidet for å møte økende behov. Med mer penger kan vi tenne nye håp om en bedre framtid midt i det som er vår generasjons største humanitære katastrofe. Du kan hjelpe oss ved å:
Gi din støtte her.

Eller hjelp våre søsterorganisasjoner:
Redd Barna
Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Kirkens Nødhjelp
Leger Uten Grenser

La oss ikke snu ryggen til Syria.

Jan Egeland


Syriske barn har ikke mistet håpet. Det må ikke vi heller. Foto: Ken Opprann


Hjelpen kommer fram. Fra dette distribusjonssenteret i Zaatari i Jordan sørger Flyktninghjelpen for at de syriske familiene som kommer til leiren får tildelt madrasser og nødvendige husholdningsartikler. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen


Rent drikkevann og gode sanitærsystemer er viktig for å unngå at smittsomme sykdommer skal ramme allerede hardt prøvede syriske sivile. Ved å bidra til dette, kan vi redde liv. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen


Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen