hits

februar 2014

Dramaet rundt beleiringen av Homs


I helga besøkte jeg syriske flyktninger i Libanon, på vei tilbake fra Syria. Libanon, som er på størrelse med Rogaland, har tatt i mot over en million syriske flyktninger, mens Norge vil ta imot symbolske 1000. Foto: Christian Jepsen, Flyktninghjelpen



Da jeg møtte FN, Røde Halvmåne, syriske ministre og utenlandske diplomater i Damaskus i forrige uke pågikk de intense forhandlingene med og mellom regimets og opposisjonens soldater om å få nødhjelp gjennom beleiringen i Homs og samtid evakuere sivile og sårede ut av stridssonen. Gamlebyen i Homs er mer enn noen andre steder i Syria blitt et symbol på de systematiske bruddene på folkeretten i denne borgerkrigen: utallige forsvarsløse sivile nektes nødhjelp av bevæpnede menn på begge sider. Samtidig blir hjelpearbeidere beskutt og kidnappet når de forsøker å nå fram til de som trenger det mest. Avtalen som blant annet ble framforhandlet av FNs humanitære koordinator i Damaskus og lokalmyndighetene i Homs, med hjelp fra den russiske ambassadøren, er en komplisert avtale. Den skulle gi cirka ti timers humanitær våpenhvile hver dag sist helg, samtidig som Røde Halvmåne og FNs hjelpearbeidere fraktet nødhjelp inn til de gjenværende sivile i gamlebyen og evakuerte flere hundre sivile ut av byen - hovedsakelig kvinner, barn og eldre.

Brudd på avtalen



Et av forhandlingstemaene har blant annet vært om gutter på 15 år er 'barn' og skal få fritt leide, eller er 'menn' og dermed kanskje stridende som må bli igjen i den beleirede bydelen. Slik skal man selvsagt ikke forhandle når sivilbefolkningen skal få sine rettigheter. Alle sivile, også ikke stridende voksne menn, har krav på hjelp og evakuering. Hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, FN og Flyktninghjelpen har krav på beskyttelse for sine hjelpearbeidere i krigsområdene. Men da FN-organisasjonene og Røde Halvmåne forsøkte å gjennomføre den inngåtte avtalen ble hjelpearbeiderne angrepet på vei inn i gamlebyen og operasjonen nesten umuliggjort.

300.000 beleirede

Til sammen er mer enn ni millioner fordrevet fra sine hjem - nesten tre millioner er flyktninger i andre land, mens over seks millioner er flyktninger i sitt eget land. Lille og fattige Libanon, på størrelse med Rogaland, har nå mottatt godt over en million syrere. Store og rike Norge har mottatt under ett tusen. Norske myndigheter gir generøst med bistand til hjelpearbeidet i området. Flyktninghjelpen alene har ett tusen hjelpearbeidere på plass og gir hjelp til en million flyktninger i og rundt Syria. Men vi kan ikke bare gi hjelp i nærområdene. Dersom vårt argument til fattige naboland som Libanon og Jordan om å holde grensene åpne for desperate flyktninger skal ha troverdighet må vi akseptere at mer enn symbolske 1000 kommer hit.


Flyktninghjelpen bidrar med blant annet husly, utdanning, vann- og sanitæranlegg til syrere på flukt både i Syria og i nabolandene, men mer enn 3 millioner mennesker inne i Syria befinner seg i områder der hjelpeorganisasjonene bare har sporadisk tilgang til å hjelpe. Bildet viser rådgiver i Flyktninghjelpen Olivia Kalis på en skole i Libanon. Foro: Ingrid Prestetun, Flyktninghjelpen. 

 

Nei til nyheter?

Noen kreative og umoralske datakyndige har utviklet en metode for å klare å unngå å få nyheter eller påminnelser om tragedien i Syria over internett. De er lei av å høre om alt som går galt og vil heller konsentrere seg om underholdning. Det er en kortsiktig strategi. Vi kan og må gjøre mer for å gi hjelp til de krigsrammede og legge press på alle de som kan begrense og bilegge striden.  Dersom vi ikke gir håp til millioner av krigsrammede flyktningbarn vil de ikke ønske eller kunne velge å bli fredelige og produktive samfunnsborgere - de vil velge ekstremisme, terror og hevn. Gjør de det vil også vår fredelige og velstående idyll bli rammet. Vi vil bli innhentet av vår egen unnfallenhet.

 

Jan