hits

mars 2015

Vårens viktigste dugnad

Denne uken inkaller åtte av Norges største hjelpeorganisasjoner norske politikere, kommuner, organisasjoner og ildsjeler til nasjonal dugnad for syriske flyktninger. 

Vi kan ikke fortsette å svikte ofrene for en av vår tids mest brutale kriger. Denne uken lanserer Flyktninghjelpen og 20 andre organisasjoner rapporten "Failing Syria". Den viser hvordan 2014 ble et år med rekordmange tapte liv, redusert humanitær tilgang og nye fordrivelser som følge av krigen i Syria. Dette til tross for tre sikkerhetsresolusjoner med krav om å sikre beskyttelse og hjelp til sivilbefolkningen vedtatt av FN i fjor.

- Jeg vil at barna mine skal få en bedre fremtid. For oss er det for sent, sa Anwar. 

Det var en gråkald vinterdag i Bekaadalen i Libanon for noen uker siden. I en uformell teltleir, møtte jeg 29 år gamle Anwar. Anwar er en av mange tusen syriske flyktninger som bor i uformelle, kummerlige teltleirer i Libanon. 


Fra mitt møte med familiefaren Anwar (29). Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein.

I Bekaadalen møtte jeg også det unge foreldreparet Hiba og Ragheb og deres seks måneder gamle datter Hadil. Hadil ble født i Libanon etter at de flyktet hit fra krigen i hjemlandet. Som mange flyktninger hadde de ikke fått med seg personlige dokumenter i kaoset da de flyktet. Uten disse fikk de ikke registrert datterens fødsel hos libanesiske myndigheter. 

Når et barns fødsel ikke blir offisielt registrert, er det vanskelig å få tilgang til grunnleggende tjenester som helsesystem og utdanning. Barnet risikerer å bli statsløst, noe som for mange betyr et liv uten rettigheter. 

- Jeg er nødt til å sikre min datters fremtid. Hvor lenge kommer vi til å fortsette å leve på denne måten, spør Raghebs.

21 år gamle Hiba fikk datteren Hadil (6 måneder) i Libanon. De håper å få registert fødselen, så Hadil kan få en juridisk identitet. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

I det vi nærmer oss fireårsdagen for starten på krigen i Syria er det disse menneskene jeg tenker på. Anwar og barna hans. Hadil, Ragheb og lille Hadil. Enkeltmenneskene bak de nesten ufattelige tallene på lidelsen som krigen har forårsaket. Alle de som jeg har møtt, sittet ned og snakket med, mens de har fortalt om hvordan krigen har endret livene deres for alltid. 

Om livet før krigen, da hverdagen var normal og forutsigbar. Om vendepunktet, da det var deres tur til å våkne opp og finne seg selv i en ny, fremmed og brutal hverdag. Om flukt og redselsfulle opplevelser i krigssonen. Om intens sorg etter tap av deres nærmeste på de frykteligste vis. Om savn. Savn av de som de har mistet, savn av hjem, lekekamerater og alle de som er igjen i Syria. 

Hver og en har sin egen historie. 

Ingen av dem kunne forestille seg at de fredelige demonstrasjonene mot Assad-regimet den 15. mars 2011, skulle bli starten på en krig som har forårsaket den største humanitære katastrofen i vårt årtusen. 

I dag har 16 millioner syrere behov for humanitær hjelp for å overleve. Før krigen var Syria vertsland for Flyktninger fra fra Irak. Det fantes fattigdom, men ingen var krigsofre.

Flyktninghjelpen markerer fireårsdagen på flere måter. Onsdag startet vi dagen med frokostseminar der vi sammen med sju andre humanitære organisasjoner i Norge innkaller til en nasjonal dugnad for Syrias sivile.  Vi ber om at innsats og støtte står i stil med omfanget av katastrofen. 

16 millioner syrere inne i Syria og i nabolandene har behov for nødhjelp. Grafikk: Flyktninghjelpen/Øystein Os Simonsen

Jeg har jobbet med verdens verste kriser i over 30 år. Ingen har vært så svimlende stor som den syriske katastrofen. 

Jeg har vært i regionen åtte ganger siden krigens start. Flyktninghjelpen driver nødhjelpsarbeid for syriske fordrevne i Libanon, Jordan, Nord-Irak og inne i Syria. Samlet er Syria-responsen den største operasjonen i Flyktninghjelpens historie. I dag når vi omlag 1,6 millioner syrere med hjelp. Men vi vil og vi må gjøre mer, fortsatt er det altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger fordi det internasjonale samfunn ikke vil bidra mer. 

Fire år etter starten på krigen går utviklingen i feil retning: De menneskelige lidelsene øker, mens det blir mindre hjelp å få. Det er enormt opprørende å se hvordan nøden og lidelsene blir verre og verre for hver gang jeg kommer dit. Samtidig blir det bare mindre og mindre hjelp å få. 

Stadig flere drives på flukt og antallet syrere som trenger nødhjelp fortsetter bare å øke. Nabolandene, som til sammen har tatt i mot 3,8 millioner flyktninger, har innskrenket flyktningenes rettigheter. Mange blir møtt av stengte grenser på flukt fra en av de brutale krigene verden har sett. 

For nabolandene sier de ikke makter mer. De klarer ikke ta i mot flere, kapasiteten er sprengt. 


En uformell bosetting for syriske flyktninger i Libanon. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein.

I 2013 fikk FN og vi andre humanitære organisasjonene 71 prosent av midlene til vår humanitære kriseplan for syrere inne i Syria og i nabolandene. I 2014 fikk vi kun dekket 57 prosent av behovene. 

I fjor ga Norge 512 millioner i nødhjelp til krigsofre og fordrevne i og utenfor Syria. I tillegg kommer penger brukt på å fjerne kjemiske våpen, fredsarbeid og noe bistand til to naboland. Med over 11 millioner syrere på flukt og ytterligere fem millioner med akutt behov for nødhjelp, blir dette bare 32 kroner i nødhjelp over et år til hver av dem fra det norske folk. Ni øre dagen til hvert krigsoffer.

Det tilsvarer én prosent av de 50 milliarder kronene vi i Norge brukte på fjorårets julehandel. Det er det samme som det kostet å bygge én fjerdedel av Hardangerbrua. 


Pengene Norge har gitt til Syria tilsvarer kun 1/4 av kostnadene ved å bygge Hardangerbrua. Grafikk: Flyktninghjelpen/Øystein Os Simonsen

 

Vi har råd til å gi mer. Vi må gi mer til humanitært arbeid og i støtte til nabolandene som bærer den største vekten av flyktningkrisen. Og vi har råd til å ta i mot flere syriske flyktninger. 

Paneldeltakerne på frokostmøtet. Ungdomspolitikerne Mani Hussaini (AUF) og Emil André Erstad (KrFU) støttet norske hjelpeorganisasjoners dugnadsforslag. Foto: Flyktninghjelpen/Hanne Eide Andersen.

Det innebærer blant annet at Norge, i tillegg til å tredoble den humanitære innsatsen, bør gi opphold til 10 000 syriske flyktninger over de neste to årene. De mest sårbare må få førsteprioritet. 

Det var stort oppmøte på onsdagens frokostseminar og høyt engasjement. Det var gledelig og gir håp. Vi er mange som vil bidra mer. Men vi har ikke mye tid på oss. For hver dag hjelpen uteblir, settes flere menneskeliv på spill.

Sherihan og Hanan Karjoul (t.v.) er to av få syriske flyktninger som har kommet til Norge. På frokostseminaret fortalte de sin historie. Foto: Flyktninghjelpe/Hanne Eide Andersen.

Til tross for utfordringene som syriske flyktninger møter, fortsetter de å håpe og planlegge for en framtid for sine barn, sier sier Dalia Aranki, juridisk  rådgiver i Flyktninghjelpen i Libanon.

La dem ikke planlegge forgjeves. Vi trenger deg med på dugnadslaget også. Støtt våre krav og gi det du kan til oss eller andre humanitære organisasjoner som driver hjelpearbeid i Syria og nabolandene.  

Bli med oss på dugnad! For Anwar. For Hibaa, Ragheb og Hila, og for alle de andre 16 millionene syrerne som trenger vår hjelp akkurat nå. 

 

Kvinner i kryssild

I dag på kvinnedagen, og hver eneste dag i året forøvrig, møter vi i Flyktninghjelpen tusener av kvinner som sloss for å overleve i verdens tøffeste konfliktområder.

Deres historier er fulle av kamp for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Ikke som soldater med våpen i frontlinjene - hvor de aller fleste er menn. Men i kryssilden mellom mennene og deres stridsmidler er det kvinnene som får og tar ansvaret for barn og eldre på hjemmebanen.


Jan Egeland besøkte nylig Libanon hvor han blant annet møtte 6 måneder gamle Hadil.

Krig og konflikt gjør også kvinner mer sårbare og utsatt for vold og overgrep. Ikke minst gjelder dette i samfunn hvor kvinners rettigheter stod svakt i utgangspunktet. Når politi, rettsvesen og helsetjenester bryter sammen, blir det enda farligere å være kvinne.

Det er grunn til å feire at regjeringen nylig la fram sin handlingsplan om kvinner, fred og sikkerhet, med statsminister Solberg i spissen for fire ansvarlige statsråder på områdene utenriks, forsvar, justis og likestilling. Handlingsplanen lover stor norsk innsats for å virkeliggjøre FNs Sikkerhetsråds resolsjoner for beskyttelse av kvinner og jenter i krig og deres deltagelse i fredsarbeid. Men det er en lang vei fra gode resolusjoner, lover og ambisiøse planer til faktisk hjelp og beskyttelse for hundretusener av kvinner som fortsatt blør i Syria, Øst-Kongo, Colombia og Afghanistan.

Den viktigste av FNs sikkerhetsråds resolusjoner er nummer 1325 og ble vedtatt i 2000. På kvinnedagen 15 år etter er vi langt unna å nå målene om  å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter, og styrke kvinners behov for beskyttelse og deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner.

Det må knyttes sanksjoner, pisk og gulrot, til slike resolusjoner. Voldtekt og kjønnsbasert vold er blant verdens verste og mest utbredte menneskerettighetsbrudd. Det er også viktig at kjønnsperspektivet, spesielt kvinners behov og rettigheter, må inn i fredsprosesser og forhandlinger på alle nivå.

Fordrivelse, fattigdom, helseutfordringer og død er en del av hverdagslivet for mange kvinner i konfliktområder. Men kvinneliv i krig og konflikt handler også om ufattelig styrke, mot og muligheter. Historier om lidelse er ofte også historier om håp, og om hva kvinner er i stand til å tåle og utrette.


Rebecca Dibb er programdirektør for Flyktninghjelpen i Irak. Hun prøver alltid å tenke på hvordan hun best kan hjelpe de mest sårbare kvinnene og jentene. 

"Det som har overrasket meg under det siste årets humanitære krise i Irak, er styrken til kvinnene som har blitt drevet på flukt på grunn av vold og konflikt,"forteller Flyktninghjelpens norske programdirektør i Irak, Rebecca Dibb (35). Hun sier at flyktningenes styrke og støtte til sine barn og familie bør være et eksempel for oss alle. Selv om de har mistet alt, klarer de å holde på verdigheten, stoltheten og viljen til å gjenoppbygge livene sine.


Ayim Khal fra Mazar-i-Sharif i Afghanistan håper kvinner kjemper for retten til jobb.

Teppevever Ayim Khal (50) fra Mazar-i-Sharif i Afghanistan, svarer slik når vi i Flyktninghjelpen spør henne om hva som er viktig for henne: "Jeg presser på for at yngre jenter skal få gå på skolen. Dessverre får eldre jenter fortsatt ikke gå på skolen." Ayim begynte å jobbe som teppevever da hun var tre år gammel, og er i dag mester i sitt fag. "Jeg forsørger familien min, og folk ser derfor opp til meg. Jeg er fri til å gjøre mange ting," sier Ayim. Hennes budskap til andre kvinner er enkelt: "Forsøk å få arbeid! Fattigdom er årsaken til de fleste overgrep." 


Dotica Bwira har vært på flukt siden hun var 16 år. Hun mener mye gjenstår i Kongo, blant annet må kvinner fremdeles ha en manns velsignelse for å åpne bankkonto.

Fra DR Kongo, et land sønderrevet av konflikt, forteller Dorica Bwira (30) at drømmen om fred og frihet er en viktig del av hennes kvinnekamp. 

"Å være i stand til å si fra når jeg har et problem, og å si at noe ikke er greit, uten frykt for at mine barn eller jeg vil bli misbrukt. Å bli respektert, og å bli verdsatt for mer enn det å ha barn." Hennes budskap til andre kvinner, særlig de som bor i land der kvinner er likestilte, hvor kvinner kan snakke og bli lyttet til, er: "ikke glem oss, ikke glem at det fortsatt finnes kvinner som meg, som lever verre enn deres bestemødre eller oldemødre gjorde".


Sawsan al-Safadi mener palestinske kvinners største styrke er at de liker å studere. Konflikten har ført til at kvinner har tatt nye og viktige roller i det palestinske samfunnet.

"Endringer kommer ikke av seg selv. Hver og en av oss må jobbe hardt for å oppnå endring. Vi må tro på oss selv og på vår evne til å forandre," sier palestinske Sawsan al-Safadi (49 ) fra Øst-Jerusalem. Palestinske kvinner har selv gjort mye for å oppnå likestilling, sier Sawsan. Hun mener likevel det er langt igjen før kvinner oppnår politisk, økonomisk og sosial rettferdighet: "Vi må tro på oss selv og på vår evne til å forandre. Husk alltid at du er halvparten av samfunnet og du oppdrar den andre halvparten."

Norske kvinner og menn må bli bedre til å  kjempe for alle de kvinnene som i dag kjemper alene i konfliktområder og bvrutale mannssamfunn mot de frykteligste overgrep og ekstrem diskriminering. Vi har alle et ansvar for å stå opp mot overgrep mot kvinner som blir voldtatt, kidnappet, mishandlet eller krenket fordi de er kvinner.

Ikke minst må kvinner få bestemme over sine egne liv. I dag hyller vi alle de kvinner som kjemper mot alle odds for seg selv, for menneskene hun er glad i og for rettferdighet i det samfunnet hun lever i.

Gratulerer med dagen!

Den store, glemte krisen

I Jemen har terror og krig resultert i en av verdens største, glemte humanitære kriser. Nå går lidelsene fra vondt til verre.  


Konflikten i Jemen gjør at millioner trenger humanitær hjelp. Foto: Flyktninghjelpen/Nashon Tado


Jemen er et av de mest utfordrende landene Flyktninghjelpen arbeider i. Vold, terror og ekstrem usikkerhet møtes med manglende bevilgninger fra giverland og permanent mangel på politisk stabilitet. 

Den humanitære krisen i Jemen har lenge vært en av de største og mest alvorlige i verden, også før den siste tids opptrapping av konflikten i landet.  Den har også vært en av de mest oversette. Når landet omtales i media handler det som regel om politiske uro, interne konflikter, kampen mot terror og piratvirksomheten i Adenbukta.  

At den humanitære situasjonen i Jemen er blant de verste i verden, får lite oppmerksomhet og nødhjelpsfinansiering.

Derfor har Jemen i mange år ligget på Flyktninghjelpens årlige liste over verdens ti mest neglisjerte fluktkriser.  

Rundt 16 millioner mennesker har behov for nødhjelp i Jemen. Over 10 millioner jemenitter lider av matmangel. Av disse er 847 000 underernærte barn. Ti millioner har ikke tilgang til trygge vann- og sanitærsystemer, og 13 millioner mangler gode helsetjenester. I følge FN er 335 000 mennesker internt fordrevet i Jemen. Landet mottar også et stort antall flyktninger fra andre land. I fjor kom det over 90 000 flyktninger og migranter fra Afrikas Horn til Jemen, de fleste fra Etiopia og Somalia.

Elever i en time i kjolesøm i Alkood i Jemen. Undervisningen er en del av Flyktninghjelpens yrkesopplæringsprogram. Foto: Flyktninghjelpen/Zakaria Ahmed.

Mange tiår med underutvikling, dårlig styresett, miljøproblemer, demografisk press, politisk ustabilitet og alvorlige konflikter har ført til en dramatisk opptrapping i den politiske krisen og konfliktsituasjonen det siste året. Dette vil medføre at enda flere mennesker mister sitt livsgrunnlag og trenger humanitær hjelp i Jemen.

Som en konsekvens av den siste uroen har en rekke land stengt sine ambassader og evakuert ansatte fra hovedstaden Sanaa, blant dem USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi-Arabia og Tyrkia.

Hverken Flyktninghjelpen, FN eller andre humanitære organisasjoner har evakuert sine ansatte. Selv om sikkerhetsutfordringer til tider har hindret arbeidet i enkelte områder, har vi i stor grad vært i stand til å fortsette hjelpearbeidet.


Internt fordrevne barn som bor i husly satt opp av Flyktninghjelpen i Yemen. 840 000 barn er akutt underernærte i landet. Foto: Flyktninghjelpen  

Flyktninghjelpen har vært til stede i Jemen siden 2012 med programmer innen husly, vann og sanitær, utdanning, matsikkerhet og distribusjon av grunnleggende nødhjelpsartikler. Vi har fokus på både krisehjelp og varige løsninger for mennesker som returnerer etter fordrivelse.

Nå rammes både FN, Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner av kutt i pengestøtten.  Midt i en av de verste periodene i landet på flere år, velger store og betydningsfulle donorer som EU og Storbritannia å redusere sin støtte til Jemen.  Våre kollegaer ved Flyktninghjelpens Yemen-kontor forteller at hjelpeorganisasjonene må redusere hjelpevirksomheten. Nødlidende får ikke den hjelpen de faktisk trenger.

Mer krig, terror og lidelse må medføre mer hjelpearbeid, ikke en reduksjon av nødhjelpen til krigsofre. 

En mann har fått kontrakt om rehabilitering av sitt ødelagte hjem med Flyktninghjelpen. Han er en av millioner av mennesker i Jemen som trenger humanitær hjelp. Foto: Flyktninghjelpen.