hits

juni 2015

Fluktkrisen faller på de fattige

59,5 millioner er på flukt fra krig og konflikt. Det blir stadig mindre internasjonal hjelp og beskyttelse å fordele på de som flykter. Det strider ikke bare imot våre mest grunnleggende verdier om medmenneskelighet og solidaritet. Det er også farlig for oss selv og for våre barns sikkerhet fordi det vil medføre en mer ustabil verden.

Det var i august 2013. Min første feltreise som generalsekretær i Flyktninghjelpen gikk til Syrias naboland Libanon og Irak.

I Libanon møtte jeg hjelpearbeidere, myndigheter og en befolkning som var sterkt preget av en enorm flyktningstrøm fra Syria. 700 000 syrere hadde på den tiden søkt ly i landet som er på størrelse med mitt eget hjemfylke, Rogaland.

I Nord-Irak var situasjonen også prekær. Her var det over 100 000 syriske flyktninger, og med altfor liten internasjonal støtte hadde de kurdiske selvstyremyndighetene ingen mulighet til å gi alle den hjelpen de trengte.

Nøden i flyktningleirene var skrikende. Den gangen var det registrert 42,5 millioner fordrevne i verden. Det skulle bli verre. Mye verre.

 

Gjensyn med Libanon i februar 2015, her fra møte med fortvilte, syriske foreldre som sliter med å få registrert fødselen til barna sine. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

 

Tolv ganger Norges befolkning på flukt

I dag er 59,5 millioner mennesker på flukt fra krig og konflikt. Det viser Flyktningregnskapet 2015, som vi i Flyktninghjelpen la frem torsdag denne uken. 

Aldri før har vi presentert et mer nedslående regnskap. Ikke siden tiden etter andre verdenskrig og oppsplittingen av India i 1947 har flukttallene vært høyere. 

59,5 millioner unike livshistorier om flukt. I fjor flyktet et menneske fra sitt hjem hvert andre sekund. Og for de aller fleste ender flukten i et fattig land.

  

Ni av ti på flukt i et fattig land

I den europeiske flyktningdebatten kan man av og til få inntrykk av at det er her hos oss at den store, globale fluktkrisen rammer hardest. Noen argumenterer som om det er vi nordmenn som bærer verdens elendighet på våre skuldre.

Et slikt skremselsbilde er usant og en hån mot de samfunnene som faktisk er i ferd med å knele under belastningen av å ta i mot millioner av mennesker på flukt.

Dette er realitetene: Flertallet av de fordrevne, hele 38 millioner, er på flukt i sitt eget land. 21 millioner lever som flyktninger i et annet land. Ikke i Norge. Ikke i andre land i Europa. Det er i utviklingsland i Asia, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika at ni av ti mennesker på flukt befinner seg.

Her hjemme har særlig debatten om syriske kvoteflyktninger preget den politiske våren. Nær tolv millioner syrere er på flukt. Over syv millioner av disse er fordrevet internt i Syria, mens rundt fire millioner har flyktet til et av nabolandene Tyrkia, Jordan, Libanon og Irak.

Siden jeg var i Nord-Irak første gang i august 2013, har den syriske flyktningbefolkningen i landet vokst til 250 000 mennesker. I tillegg har interne, blodige konflikter drevet mer enn tre millioner irakere på flukt i sitt eget land siden begynnelsen av 2014. 

Og hva med Libanon? I dag er det 1,2 millioner syriske flyktninger der. Hver fjerde person i Libanon er nå en flyktning fra Syria.

Kun seks prosent av alle de syriske flyktningene har søkt asyl i hele Europa.


Barn i Dohuk flyktningleir i Irak. Landet har over 2 millioner internt fordrevne.

Vi kan slå fast at det er de fattige landene som bærer de største kostnadene av verdens fluktkriser. Det vil si, de gjør så godt de kan. Verken de, FN eller vi hjelpeorganisasjonene klarer å hjelpe nok i kriseområdene med de midlene vi har til rådighet i dag.

Hver dag må våre ansatte i felt fortelle desperate flyktninger at vi ikke kan gi dem den hjelpen de trenger. FN må kutte i matrasjoner til barnefamilier. Vi ser barnefamilier som har mistet alt de eier, leve dag etter dag i kummerlige, helsefarlige boforhold. Vi må si nei til for mange barn og unge som ber om et skoletilbud, selv om de som ikke går på skole er ekstra sårbare for seksuelle overgrep og rekruttering til væpnede grupper.

Slik kan det ikke fortsette.

Halvparten av alle som er drevet på flukt fra krig og konflikt er barn under 18 år. Konsekvensene av at millioner av barn og ungdommer må leve i dyp nød, avskåret fra utdanning og jobbmuligheter, er velkjente. Krigstraumer, sosial nød, marginalisering og mangel på fremtidshåp gir grobunn for radikalisering, ustabilitet, ukontrollerbare folkevandringer og politisk uro. Og hvordan skal en gang gjenoppbyggingen av de krigsrammede samfunnene skje, hvis en hel generasjon mangler utdanning?


Min første feltreise for flyktninghjelpen i august 2013. I en flyktningleir i Erbil, Nord-Irak, møtte jeg ti dager Evin og hennes mor som nylig hadde flyktet fra Syria. Mannen til venstre er guvernør i Erbil, Nawzad Hadi Mawlood. Foto: Flyktninghjelpen/Ken Opprann

 

Etterlyst: Ansvar og lederskap

Vi kan snu denne utviklingen. Men da må dagens politikere, både i Norge og ellers i verden, utvise et lederskap som står i samsvar med en krise som vi ikke har sett maken til siden 1940-tallet. Kanskje vil nyheten om nesten 60 millioner mennesker på flukt føre til mindre politisk handlingslammelse, mer internasjonalt samarbeid og større handlekraft. 

Norge og nordmenn er blant de som gir mest til humanitært arbeid per innbygger. Mottak av 8000 syriske kvoteflyktninger, snaut 20 flyktninger per kommune de neste tre årene, er et steg i riktig retning.

Det er fullt mulig å snu utviklingen fra en ond til en god utvikling.Vi kan få bukt med årsakene til at mennesker flykter. Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan flere konflikter forebygges og bilegges. Regionale og internasjonale makter må slutte å bære bensin til bålet ved å forsyne partene med våpen og penger.

Med økonomiske bidrag kan vi hjelpe flere fordrevne til å vende hjem. Og er det politisk vilje til det, kan flere flyktninger integreres i et nytt land.

Vi i de rikeste landene må ta imot flere av de aller mest sårbare og særskilt utsatte flyktningene - de som ikke kan få beskyttelse og hjelp i kriseområdene hvor de befinner seg.

Og vi må gi håp i opprinnelseslandene, og adgang til å søke asyl uten at tusener av desperate mennesker drukner i forsøket på å ta seg inn til Europa.

 


 

Dødsmarkene kan vende tilbake

Trekker vi oss ut av Den sentralafrikanske republikk nå, kan dødsmarkene snart vende tilbake til det krigsherjede landet.

Etter to år med brutal konflikt i Den sentralafrikanske republikk er signeringen av en nedrustningavtale med ti væpnede grupper forrige måned et lite skritt i riktig retning. Men krisen er langt fra over: Nær 900 000 mennesker måtte flykte fra sine hjem i 2013 og 2014. De fleste er fortsatt for redde til å vende tilbake.

Denne siste krigen startet da en gruppe opprørere, kjent som Seleka, styrtet tidligere president Francois Bozizé i mars 2013. Kampene mellom hovedsakelig muslimske Seleka og kristne Anti-Balaka militser ført til en rekke alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen og en separasjon av landet langs sekteriske linjer. Nå er det oppgaven til en overgangsregjering å gjenoppbygge et land som fremdeles er preget av mistillit og der økonomien ligger i ruiner. Over halvparten av landets befolkning trenger humanitær hjelp.

Internt fordrevne i Dekoa. Foto: Flyktninghjelpen/Jose Cendon

26. mai møttes giverland, FN systemet og landets regjering i Brussel for å diskutere humanitær støtte til Den sentralafrikanske republikk. Mitt budskap fra oss som jobber på bakken var at givere, naboer og nasjonale aktører må forplikte seg til en langsiktig satsing for å bidra til varige endringer. Den lange rekken av tidligere konflikter må nå ha lært oss at det ikke fins raske løsninger på dette landets krise.

Dyp mistillit
I hovedstaden Bangui og i landsbyene der Flyktninghjelpen jobber ser vi en dypt splittet nasjon med utallige ødelagte lokalsamfunn.

Tilstedeværelsen av ulike væpnede grupper og kriminelle bander utgjør en konstant sikkerhetstrussel. Sivile, inkludert hjelpearbeidere, blir truet, trakassert og angrepet. Drap og kidnappinger finner fremdeles sted. Overgrep foregår på tvers av alle etnisiteter og religiøse grupper og uten at noen straffeforfølges.

Mange som har blitt tvunget til å flykte fra volden sier at de ikke vet om de noen gang vil være i stand til å vende tilbake. Altfor mange lokalsamfunn uttrykker også liten vilje til å ønske dem velkommen. Mange som velger å returnere, finner hjemmene sine ødelagt, plyndret eller okkupert.

Glimt av håp
Likevel, vi ser glimt av håp. I Carnot, en gruveby i den vestlige delen av landet hvor 30 prosent av befolkningen har blitt fordrevet, begynner mange å snakke om å vende hjem.

Mer enn 500 muslimer har søkt tilflukt hos den katolske kirken i Carnot, som er bevoktet av internasjonale fredsbevarende styrker. Unge menn fra denne gruppen har ikke kunnet forlate misjonsstasjonen uten frykt for å bli drept. Mange muslimer ønsket bare å få støtte til å flykte fra landet.

Disse muslimske barna har bodd i den katolske kirken i Carnot i 18 måneder. Foto: Flyktninghjelpen/Ingrid Prestetun

Trenger utenlandske investeringer 
Overgangsregjeringen og andre mektige aktører må nå bidra til å etablere trygghet, sikkerhet og et fungerende rettsvesen. Tilliten mellom befolkningsgruppene må gjenopprettes. De må også sikre muligheten for retur for de som ønsker det. Okkuperte hus må gis tilbake til de opprinnelige eierne og ødelagte hjem må rehabiliteres eller gjenoppbygges.

Viktigst og vanskeligst er det å ta tak i de underliggende årsakene til konflikten, ikke minst de dype sosiale og økonomiske ulikhetene som preger landet og gir næring til religiøse og etniske konflikter. Dette kan gjøres gjennom investering i utdanning og arbeidstiltak. For å få til dette i et av verdens fattigste land trengs det store, utenlandske investeringer.

Sammen med over 500 andre fordrevne muslimer, har denne kvinnen søkt beskyttelse i den katolske kirken i Carnot. Foto: Flyktninghjelpen/Vincent Tremeau 

Feilen kan nå bli gjentatt. Så langt har FN kun fått løfter om 20 prosent av de pengene som trengs for å dekke de humanitære behovene til Den sentralafrikanske republikk. Den store nøden og mangel på humanitær hjelp vil gjøre det vanskeligere å gjenoppbygge tillit og fredelig sameksistens mellom splittede naboer.