hits

juni 2015

Fluktkrisen faller p de fattige

59,5 millioner er p flukt fra krig og konflikt. Det blir stadig mindre internasjonal hjelp og beskyttelse fordele p de som flykter. Det strider ikke bare imot vre mest grunnleggende verdier om medmenneskelighet og solidaritet. Det er ogs farlig for oss selv og for vre barns sikkerhet fordi det vil medfre en mer ustabil verden.

Det var i august 2013. Min frste feltreise som generalsekretr i Flyktninghjelpen gikk til Syrias naboland Libanon og Irak.

I Libanon mtte jeg hjelpearbeidere, myndigheter og en befolkning som var sterkt preget av en enorm flyktningstrm fra Syria. 700 000 syrere hadde p den tiden skt ly i landet som er p strrelse med mitt eget hjemfylke, Rogaland.

I Nord-Irak var situasjonen ogs prekr. Her var det over 100 000 syriske flyktninger, og med altfor liten internasjonal sttte hadde de kurdiske selvstyremyndighetene ingen mulighet til gi alle den hjelpen de trengte.

Nden i flyktningleirene var skrikende.Den gangen var det registrert 42,5 millioner fordrevne i verden. Det skulle bli verre. Mye verre.

Gjensyn med Libanon i februar 2015, her fra mte med fortvilte, syriske foreldre som sliter med f registrert fdselen til barna sine. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein

Tolv ganger Norges befolkning p flukt

I dag er 59,5 millioner mennesker p flukt fra krig og konflikt. Det viser Flyktningregnskapet 2015, som vi i Flyktninghjelpen la frem torsdag denne uken.

Aldri fr har vi presentert et mer nedslende regnskap. Ikke siden tiden etter andre verdenskrig og oppsplittingen av India i 1947 har flukttallene vrt hyere.

59,5 millioner unike livshistorier om flukt. I fjor flyktet et menneske fra sitt hjem hvert andre sekund. Og for de aller fleste ender flukten i et fattig land.

Ni av ti p flukt i et fattig land

I den europeiske flyktningdebatten kan man av og til f inntrykk av at det er her hos oss at den store, globale fluktkrisen rammer hardest. Noen argumenterer som om det er vi nordmenn som brer verdens elendighet p vre skuldre.

Et slikt skremselsbilde er usant og en hn mot de samfunnene som faktisk er i ferd med knele under belastningen av ta i mot millioner av mennesker p flukt.

Dette er realitetene: Flertallet av de fordrevne, hele 38 millioner, er p flukt i sitt eget land. 21 millioner lever som flyktninger i et annet land. Ikke i Norge. Ikke i andre land i Europa. Det er i utviklingsland i Asia, Latin-Amerika, Midtsten og Afrika at ni av ti mennesker p flukt befinner seg.

Her hjemme har srlig debatten om syriske kvoteflyktninger preget den politiske vren. Nr tolv millioner syrere er p flukt. Over syv millioner av disse er fordrevet internt i Syria, mens rundt fire millioner har flyktet til et av nabolandene Tyrkia, Jordan, Libanon og Irak.

Siden jeg var i Nord-Irak frste gang i august 2013, har den syriske flyktningbefolkningen i landet vokst til 250 000 mennesker. I tillegg har interne, blodige konflikter drevet mer enn tre millioner irakere p flukt i sitt eget land siden begynnelsen av 2014.

Og hva med Libanon? I dag er det 1,2 millioner syriske flyktninger der. Hver fjerde person i Libanon er n en flyktning fra Syria.

Kun seks prosent av alle de syriske flyktningene har skt asyl i hele Europa.


Barn i Dohuk flyktningleir i Irak. Landet har over 2 millioner internt fordrevne.

Vi kan sl fast at det er de fattige landene som brer de strste kostnadene av verdens fluktkriser. Det vil si, de gjr s godt de kan. Verken de, FN eller vi hjelpeorganisasjonene klarer hjelpe nok i kriseomrdene med de midlene vi har til rdighet i dag.

Hver dag m vre ansatte i felt fortelle desperate flyktninger at vi ikke kan gi dem den hjelpen de trenger. FN m kutte i matrasjoner til barnefamilier. Vi ser barnefamilier som har mistet alt de eier, leve dag etter dag i kummerlige, helsefarlige boforhold. Vi m si nei til for mange barn og unge som ber om et skoletilbud, selv om de som ikke gr p skole er ekstra srbare for seksuelle overgrep og rekruttering til vpnede grupper.

Slik kan det ikke fortsette.

Halvparten av alle som er drevet p flukt fra krig og konflikt er barn under 18 r.Konsekvensene av at millioner av barn og ungdommer m leve i dyp nd, avskret fra utdanning og jobbmuligheter, er velkjente. Krigstraumer, sosial nd, marginalisering og mangel p fremtidshp gir grobunn for radikalisering, ustabilitet, ukontrollerbare folkevandringer og politisk uro. Og hvordan skal en gang gjenoppbyggingen av de krigsrammede samfunnene skje, hvis en hel generasjon mangler utdanning?


Min frste feltreise for flyktninghjelpen i august 2013. I en flyktningleir i Erbil, Nord-Irak, mtte jeg ti dager Evin og hennes mor som nylig hadde flyktet fra Syria. Mannen til venstre er guvernr i Erbil, Nawzad Hadi Mawlood. Foto: Flyktninghjelpen/Ken Opprann

Etterlyst: Ansvar og lederskap

Vi kan snu denne utviklingen. Men da m dagens politikere, bde i Norge og ellers i verden, utvise et lederskap som str i samsvar med en krise som vi ikke har sett maken til siden 1940-tallet. Kanskje vil nyheten om nesten 60 millioner mennesker p flukt fre til mindre politisk handlingslammelse, mer internasjonalt samarbeid og strre handlekraft.

Norge og nordmenn er blant de som gir mest til humanitrt arbeid per innbygger. Mottak av 8000 syriske kvoteflyktninger, snaut 20 flyktninger per kommune de neste tre rene, er et steg i riktig retning.

Det er fullt mulig snu utviklingen fra en ond til en god utvikling.Vi kan f bukt med rsakene til at mennesker flykter. Gjennom fredsmegling og diplomatisk innsats kan flere konflikter forebygges og bilegges. Regionale og internasjonale makter m slutte bre bensin til blet ved forsyne partene med vpen og penger.

Med konomiske bidrag kan vi hjelpe flere fordrevne til vende hjem. Og er det politisk vilje til det, kan flere flyktninger integreres i et nytt land.

Vi i de rikeste landene m ta imot flere av de aller mest srbare og srskilt utsatte flyktningene - de som ikke kan f beskyttelse og hjelp i kriseomrdene hvor de befinner seg.

Og vi m gi hp i opprinnelseslandene, og adgang til ske asyl uten at tusener av desperate mennesker drukner i forsket p ta seg inn til Europa.


Ddsmarkene kan vende tilbake

Trekker vi oss ut av Den sentralafrikanske republikk n, kan ddsmarkene snart vende tilbake til det krigsherjede landet.

Etter to r med brutal konflikt i Den sentralafrikanske republikk er signeringen av en nedrustningavtale med ti vpnede grupper forrige mned et lite skritt i riktig retning. Men krisen er langt fra over: Nr 900 000 mennesker mtte flykte fra sine hjem i 2013 og 2014. De fleste er fortsatt for redde til vende tilbake.

Denne siste krigen startet da en gruppe opprrere, kjent som Seleka, styrtet tidligere president Francois Boziz i mars 2013. Kampene mellom hovedsakelig muslimske Seleka og kristne Anti-Balaka militser frt til en rekke alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen og en separasjon av landet langs sekteriske linjer. N er det oppgaven til en overgangsregjering gjenoppbygge et land som fremdeles er preget av mistillit og der konomien ligger i ruiner. Over halvparten av landets befolkning trenger humanitr hjelp.

Internt fordrevne i Dekoa. Foto: Flyktninghjelpen/Jose Cendon

26. mai mttes giverland, FN systemet og landets regjering i Brussel for diskutere humanitr sttte til Den sentralafrikanske republikk. Mitt budskap fra oss som jobber p bakken var at givere, naboer og nasjonale aktrer m forplikte seg til en langsiktig satsing for bidra til varige endringer. Den lange rekken av tidligere konflikter m n ha lrt oss at det ikke fins raske lsninger p dette landets krise.

Dyp mistillit
I hovedstaden Bangui og i landsbyene der Flyktninghjelpen jobber ser vi en dypt splittet nasjon med utallige delagte lokalsamfunn.

Tilstedevrelsen av ulike vpnede grupper og kriminelle bander utgjr en konstant sikkerhetstrussel. Sivile, inkludert hjelpearbeidere, blir truet, trakassert og angrepet. Drap og kidnappinger finner fremdeles sted. Overgrep foregr p tvers av alle etnisiteter og religise grupper og uten at noen straffeforflges.

Mange som har blitt tvunget til flykte fra volden sier at de ikke vet om de noen gang vil vre i stand til vende tilbake. Altfor mange lokalsamfunn uttrykker ogs liten vilje til nske dem velkommen. Mange som velger returnere, finner hjemmene sine delagt, plyndret eller okkupert.

Glimt av hp
Likevel, vi ser glimt av hp. I Carnot, en gruveby i den vestlige delen av landet hvor 30 prosent av befolkningen har blitt fordrevet, begynner mange snakke om vende hjem.

Mer enn 500 muslimer har skt tilflukt hos den katolske kirken i Carnot, som er bevoktet av internasjonale fredsbevarende styrker. Unge menn fra denne gruppen har ikke kunnet forlate misjonsstasjonen uten frykt for bli drept. Mange muslimer nsket bare f sttte til flykte fra landet.

Disse muslimske barna har bodd i den katolske kirken i Carnot i 18 mneder. Foto: Flyktninghjelpen/Ingrid Prestetun

Trenger utenlandske investeringer
Overgangsregjeringen og andre mektige aktrer m n bidra til etablere trygghet, sikkerhet og et fungerende rettsvesen. Tilliten mellom befolkningsgruppene m gjenopprettes. De m ogs sikre muligheten for retur for de som nsker det. Okkuperte hus m gis tilbake til de opprinnelige eierne og delagte hjem m rehabiliteres eller gjenoppbygges.

Viktigst og vanskeligst er det ta tak i de underliggende rsakene til konflikten, ikke minst de dype sosiale og konomiske ulikhetene som preger landet og gir nring til religise og etniske konflikter. Dette kan gjres gjennom investering i utdanning og arbeidstiltak. For f til dette i et av verdens fattigste land trengs det store, utenlandske investeringer.

Sammen med over 500 andre fordrevne muslimer, har denne kvinnen skt beskyttelse i den katolske kirken i Carnot. Foto: Flyktninghjelpen/Vincent Tremeau

Feilen kan n bli gjentatt. S langt har FN kun ftt lfter om 20 prosent av de pengene som trengs for dekke de humanitre behovene til Den sentralafrikanske republikk. Den store nden og mangel p humanitr hjelp vil gjre det vanskeligere gjenoppbygge tillit og fredelig sameksistens mellom splittede naboer.