hits

oktober 2014

Inntrykk fra Gaza

På min reise i Gaza og Vestbredden møtte jeg palestinske skolebarn og barnehagebarn. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril Skarstein. 

 

Forrige uke var jeg på en rundreise til Gaza, Vestbredden og Jerusalem. 

Over 2200 mennesker, blant dem over 500 barn, mistet livet i Gaza i den destruktive krigen mellom Hamas og Israel denne sommeren. På israelsk side ble 71 mennesker drept, hvorav fem sivile og ett barn.

Jeg har vært i Palestina og Israel mange ganger siden mitt første besøk som 20-åring i 1977. Jeg har vært der under og etter flere kriger. Men ødeleggelsene som møtte meg på Gaza denne gangen er de mest omfattende jeg har sett der. 

Spesielt sjokkerende var det å se de massive ødeleggelsene av sivile boliger og infrastruktur.  108 000 mennesker er hjemløse. Deler av elektrisitetssystemet har brutt sammen og 450 000 mennesker lever uten vann i kranene. 

En gutt som har måttet flykte fra sitt ødelagte hjem sover i en skolegård som har blitt brukt som husly på grunn av krigen. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan.

 

Flyktninghjelpens ansatte på Gaza har nok en gang gått i gang med gjenoppbygging og hjelpearbeid. De hadde mange rystende øyenvitneskildringer. Under den 51 dager lange krigen opplevde en av våre mannlige kolleger at alle husene i hans gate ble jevnet med jorden. Da flyktet han med sin høygravide kone til Flyktninghjelpens kontor. Fødselen fant sted mens de var på kontoret og rakettene regnet over Gaza by.

Alle hjelpeorganisasjonenes virksomhet i Gaza ble rammet som følge av krigen og grenseblokaden i sommer. Nå er alle tilbake på jobb. I en stadig mer bitter og deprimerende konflikt, arbeider de for å spre litt håp og rettferdighet blant flyktninger og andre sivile ofre for konflikten. Flyktninghjelpen leder den internasjonale gruppen av organisasjoner engasjert for nødhjelpsboliger - en koordineringsmekanisme for gjenoppbyggingsarbeidet i Gaza. 

Palestinske myndigheter har anslått at gjenoppbyggingen av Gazastripen alene vil koste 26 milliarder kroner. Deltagerne på givermøtet i Kairo lovte å bidra med totalt 35 milliarder kroner til Vestbredden og Gaza i 2014 og 2015. Halvparten skal gå til gjenoppbygging av Gaza, mens resten er til drift av hjelpearbeidet for millioner av flyktninger og nødstedte i andre palestinske områder. Norge bidrar med 95 millioner kroner i tillegg til nesten 800 millioner kroner bevilget til andre palestinske formål i 2014.

Men penger og nødhjelp er ikke nok. Vi må få en fredsløsning med gjensidige sikkerhetsgarantier og en slutt på en generasjon med okkupasjon. 

Ødeleggelsene i Gaza er enorme. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan.

De enorme humanitære behovene i Gaza er ikke bare et resultat av sommerens krig, men også et resultat av okkupasjon og syv år med israelske og egyptiske grensestengninger. Blokaden har ført til at arbeidsplasser og næringslivet er ødelagt til fordel for massearbeidsløshet og fattigdom. Selv i fredstid er 80 prosent av Gazas befolkning på 1,8 millioner mennesker, avhengige av internasjonal bistand. 

Blokaden er også et hinder for gjenoppbygging. Mange ødelagte hus fra de tidligere krigene var fortsatt ikke gjenoppbygd da sommerens krig startet. Huslygruppen har beregnet at med dagens kapasitet ved grenseovergangene, vil det ta en generasjon å få de nødvendige byggematerialene inn til Gaza for å gjenoppbygge ødelagte hjem, og møte de stadig økende behovene for nye boliger. 

På Vestbredden driver Flyktninghjelpen et stort program med fri rettshjelp for å bekjempe ødeleggelsene av hjem og levebrød, byggingen av muren gjennom palestinske samfunn og deportasjonen av beduiner. Foto: Flyktninghjelpen/Tiril  Skarstein

Israel må få sikkerhet og annerkjennelse gjennom en fredsløsning med palestinske og andre naboer. Men det paradoksale i enhver reise blant palestinske sivile både på Vestbredden og Gaza er at dagens politikk fra makthaverne i Israel, med okkupasjon og systematisk fornedring og urettferdighet, medfører økt usikkerhet for Israel selv fordi stadig nye generasjoner av bitterhet og hat fødes blant mennesker som fratas sine menneskerettigheter. 

En politisk løsning på konflikten mellom Israel og Palestina er fortsatt mulig, men det krever mot og handlekraft av mange nøkkelaktører. Med det nåværende fraværet av lederskap på palestinsk og israelsk side vil modig og kreativt diplomati fra først og fremst USA, men også fra EU og Norge, være helt nødvendig 

Dette må bli siste gang vi gjenoppbygger Gaza. Vi kan ikke fortsette å betale for gjenoppbygging av et Gaza som bombes i stykker hvert tredje år fordi partene ikke kan og vil forhandle fram en politisk løsning.  

Fortsatt varer strømbruddene på Gazastripen i opptil 18 timer om dagen og mer enn 450.000 mennesker mangler tilgang til vann og avløp. Foto: Flyktninghjelpen/Emad Badwan

Havets tragedier: Norge må gjøre mer!

I dag er det et år siden tragedien utenfor den italienske øya Lampedusa. Et år siden minst 360 mennesker mistet livet på sin ferd fra Afrika til Europa.

Vi husker alle historiene fra redningsarbeiderne og lokale fiskere etter hendelsen. De beskrev «et hav av hoder». Om foreldre som desperate tviholdt på barna sine, men som måtte gi tapt. Ikke minst husker vi alle historien om kisten med den unge moren, hun som ble gravlagt sammen med babyen sin. Ungen hang fortsatt i morens navlestreng.

Lampedusa-tragedien rystet Europa. I Italia ble det erklært landesorg, og den italienske innenriksministeren, Angelino Alfano, ba Europas ledere om hjelp. Lampedusa måtte ikke bare ses på som en italiensk grense, men en europeisk grense.

Dessverre er sitasjonen langt fra bedre et år senere. Italia står fortsatt neste alene med regningen for å redde flyktninger fra drukningsdøden. Den humanitære sjøoperasjonen «Mare Nostrum» koster italienske myndigheter rundt ni millioner euro i måneden.  

Tallene på mennesker som desperate forsøker å krysse Middelhavet fortsetter å øke. Nye tall fra FN viser at bare i løpet av de siste tre månedene har 90 00 mennesker forsøkt å komme seg til Europa illegalt via sjøveien. Så langt i år er tallet 165 000. Mange er reddet av den italienske marinen, eller av skip i området. Norske sjøfolk har reddet rundt 2500 mennesker, i følge Norges Rederiforbund. I sommer har det pågått i snitt to redningsaksjoner ukentlig i regi av sjøfolk på norskeide skip utenfor Libyakysten.  Rederiforbundet omtaler situasjonen som en humanitær krise til havs.

Rundt 3000 mennesker har mistet livet i Middelhavet så langt i år. Vi kan allerede slå fast at 2014 blir et tragediens rekordår med tanke på antallet flyktninger som har druknet på sin ferd til Europa. En rekord som vitner om intet annet en ren desperasjon.

 Middelhavet er det farligste stedet i verden for å nå et annet land for folk på flukt. (Foto: UNHCR)

I en fersk rapport fra Amnesty International forteller vitner om hvorfor de reiser illegalt, og på båter fullastet av mennesker.  Et vitne forteller at han forsøkte å kontakte en rekke ambassader i Kairo, uten hell. Han ønsket å komme til Europa for å søke asyl på en trygg og lovlig måte, men til slutt så han ingen annen utveg enn å ta sjøveien. Han peker på et viktig poeng,  det at flere europeiske land har strammet kraftig inn på asylpolitikken og innført en rekke tiltak for å hindre at migranter skal klare å ta seg til Europa. Derfor tvinges folk ut på farlige reiser for å kunne søke asyl.

Omtrent femti prosent av de som har kommet sjøveien siden juli i år er fra krigsherjede Syria eller Eritrea, i følge FN. Krig og konflikt er oftere og oftere årsak til at folk velger den farefulle flukten. Å finne en løsning på årsaken til at folk flykter er helt avgjørende på lang sikt. Vi må bli bedre til å gi flyktninger hjelp i nærområdet, og samtidig finne politiske løsninger som forhindrer fortsatte flyktningstrømmer.

 FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, sier at vi ikke har greid å ta lærdom av tragedien utenfor Lampedusa.  (Foto: UNHCR)

På kort sikt må vi finne løsninger som hindrer at nye fullastede båter legger fra kai med desperate mennesker som setter livet i fare for å nå en trygg havn i Europa. FN peker på at blant annet land som Libya må styrke lovgivningen, slik at det blir vanskeligere for menneskesmuglere å organisere farefulle seilaser.

Men ansvarsbyrden må også deles. Norske skip blir nærmest flytende flyktningleirer, lastet med kvinner, barn, unge menn og familier. Båtene er avhengig at den italienske kystvakten fungerer, og tar i mot flyktningene. Norge og det internasjonale samfunnet må gjøre mer for å forebygge og håndtere konflikter der de er, slik at folk ikke kaster seg på dødsbåtene i Middelhavet.

Italias ressurser er strukket til det ytterste, og landet har igjen bedt om hjelp fra EU. Når EU forhåpentligvis får på plass en operasjon, omtalt som «Frontex Plus» bør Norge bidra.